Kunstbilde



Norske_Folkelivsbilleder_-_no-nb_digibok_2013102828011-19

Adolph Tidemand (1814-1876)

Kolorert litografi fra Norske Folkelivsbilleder av Tidemand, Adolph og utgitt av Chr. Tønsberg (Christiania, 1854), som kom i tre forskjellige utgaver i 1854, 1858 og 1861. Redaktør var Caspar Scheuren (1810-1887). Boken (1854-utgaven) kan sees på Nasjonalbibliotekets nettsider.

For ikke så lenge siden var I.C. Dahls dokumentasjon av dette interiøret dagens bilde her på Document. Gjengivelsene avviker noe i detaljene. Jeg skal ikke si for sikkert hvor vidt Tidemand har brukt Dahls bilde fra 1837 som forelegg – det kan tenkes at det i mellomtiden hadde skjedd ombygninger – eller at Tidemand rett og slett har tatt seg noen kunstneriske friheter.

Tidemand malte flere versjoner av dette motivet, en av dem finnes i Lillehammer kunstmuseum.

Om overhøring av konfirmanter har Store norske følgende å bemerke:

Overhøring, vanlig betegnelse for den samtalen presten har med konfirmantene forut for konfirmasjonen i Den norske kirke, enten ved selve konfirmasjonsgudstjenesten eller ved en gudstjeneste før denne. Overhøringen var tidligere en virkelig eksamen, men har nå mistet det meste av dette preget.

Den lange konfirmanten (så lang at han tydeligvis har vokst fra fin-stasen) som overhøres, ser ut til å ha problemer. De som har opplevd det, sier at det ikke var noen spøk å bli forhørt i Luthers lille katekisme og Pontoppidans forklaring til den samme .(Sigurd Hoel (1890-1960) har sitt å si om dette i Veien til verdens ende fra 1933).

ANNONSE

I 1536 ble reformasjonen/lutheranismen innført ved kongelig påbud i Danmark-Norge, og den norske kirke ble i praksis en del av den danske. De katolske biskoper i Norge ble avsatt, og katolsk lære bekjempet. Det skal påpekes at dette skjedde ikke etter noe bredt folkelig ønske.

Dermed ble også kirke- og konfirmasjonsordningen den samme i begge land – og i 1814 fastslo den nye Grunnloven at den evangelisk-lutherske religion forbliver Statens.  Konfirmantene ble overhørt før de ble godkjent, og de ble (i alle fall i teorien) stilt opp i kirken etter hvor godt de hadde gjort det ved overhøringen. Skildringer av dette kan vi finne i blant annet Bjørnstjerne Bjørnsons Bondefortællinger (1857-63).

ANNONSE