Lucas Cranach den eldre (1472-1553)

Olje på tre, 75 x 103,5 cm, Nasjonalmuséet, Oslo

Mange bilder er – med større eller mindre sikkerhet – tilskrevet far og sønn Lucas Cranach (den sistnevnte 1515-1586), men dette kompliseres av at de drev et stort atelier i sin hjemby Wittenberg, hvor det også arbeidet mange assistenter. Vi finner mange varianter av de samme motiver. Man bør også være klar over at idéen om den unike, selvstendige kunstner først kom med romantikken mot slutten av 1700-tallet. Enkelt sagt var kunstneren den gang en håndverker, som gjorde det han ble betalt for. Så de fleste tilskrivelser må nok betraktes som omtrentlige.

Idéen om en Gullalder (gresk χρύσεον γένος – chruseon genos), etterfulgt av stadig dårligere sølv, bronse og jernaldre (og i følge noen vil ende med en bly-alder, som kanskje startet i 1914..) finner vi blant annet hos den greske dikter Hesiod (antatt aktiv mellom 750 og 650 fvt). Den gang levde mennesker og dyr fredelig med hverandre i hundrevis av år, og man slapp visstnok å eldes. Siden den gang har drømmen om et tapt paradis aldri forsvunnet helt. Begrepet brukes også innen kunst-og kulturhistorie, som den danske Guldalder innen maleriet, med C.W. Eckersberg som den fremste representant. Man taler også gjerne om en norsk litterær gullalder på 1890-tallet.

Felles for alle gullaldre ser ut til å være at de uten unntak er over for lenge siden…