Kunstbilde


Foto: C.Eek

I tidligere tider var prakt-arkitektur som regel begrenset til mer eller mindre offentlige bygninger som palasser, kirker og regjeringsbygninger. Men fra de senere århundrer kan vi også finne imponerende boligkomplekser – et tidlig eksempel fra Oslo (som den gang het Christiania) er Victoria terrasse, reist på 1880-tallet – men overtatt av det offentlige i 1913, og blant annet brukt som departementslokaler og kriminalpolitistasjon. Under okkupasjonen fungerte det som Sipo-hovedkvarter, så navnet Victoria terrasse gir dystre assosiasjoner. Mange norske patrioter ble torturert og drept der. (Sipo omfattet også Gestapo).

Et senere eksempel på imponerende boligarkitektur i Oslo er Ilakomplekset, reist i årene 1924-33 som kommunale utleieboliger. En sentral del er Ilatrappen, også kjent som Ulvetrappen, som er klart inspirert av Den spanske trapp i Roma. Hovedansvarlig var byplansjef Harald Hals (1876-1959) – som også står bak flere andre store kommunale boligprosjekter i Oslo. Om selve trappen hadde han dette å si:

Trappeanlegget formidler overgangen fra Uelands gate til den langt høiere liggende Fougstads gate. Det danner med sin rikere utforming og sine bevegede linjer et sterkt markert midtpunkt i en puritansk enkel og ganske stillferdig boligbebyggelse. Samtidig gir trappen dybde og perspektiv til en foranliggende liten boligpark.

Navnet Ulvetrappen kommer fra de to flankerende bronseskulpturer (aller nederst) av Dyre Vaa (1903-1980) Ulvefar og Ulvemor, avduket i 1930 – et par riktig usympatiske og blodtørstige gråbeiner (og dertil en hvalp), fremstilt på et ikke helt naturalistisk vis, med innslag av både løve og sjakal.

Halvveis oppe i trappen finner vi også en fontene, med en liten bronseskulptur, Bjørn som klør seg, av Arne Vigeland (1900-1983), avduket i 1970 (Arne Vigeland var sønn av en kusine av de mer kjente kunstnerbrødre Gustav og Emanuel Vigeland).

Det lille tårnet aller øverst omtales av og til som Haraldstårnet. Det er grunn til å anta at det er til ære for opphavsmannen Harald Hals.