LEDER



Det tyske Heimat rører ved dybe strenge. Nu får tyskerne besked om ikke bare at dele deres land med andre, men også at ændre deres kultur og identitet. Islam gehört zu Deutschland, siger Angela Merkel. Nej, svarer Frauke Petry fra AfD. Er det noget mærkelig at AfD vokser med rekordfart?

Når den politiske korrekthed betyder åbne døre for 1,1 million, hovedsagelig muslimer, har Merkel vist at hun mener hvad hun sier. Hård mod grækerne, overmåde generøs mod en kultur og religion som befinder sig i krig med sig selv og andre.

På toppen af det hele heder det at islam og demokrati godt kan lade sig forene. Det hed det også om Tyrkiet, indtil Erdogan viste at man må vælge, og han valgte islam. Den samme Merkel har indgået en omfattende samarbejdsaftale med autokraten Erdogan, Det er bare logisk at en domstol i Hamburg før helgen straffet komikeren Jan Böhmermann og forbød ham at fremføre satirenummeret om Erdogan. Slik en spot skal ikke noget menneske udsættes for, mente domstolen.

ANNONSE

Det er forenligheden mellem islam og demokrati i praksis. Islam sejrer.

Merkels politik er en forbundspolitik. Hun trækker konsekvensen af migrationen og har indgået et forbund med den islamiske verden.

Allerede samme aften Böhmermann fremførte sit nummer, lod hun sin talsmand kundgøre at det var “bevidst sårende”. Således ansporede hun Erdogan til at anlægge sag mod en tysk borger for noget som er fremført i Tyskland.

Slik islam er transnational, er EU det, og de mødes i det overnationale. EU afskaffer nationalstaten og islam afskaffer til gengæld Europa slik vi kender det. Radikalismen kan triumfere. Endelig er rødderne rykket op! Både de kristne og de humanistiske.

Den der gør valget tindrende klart, er tysk-jødiske Henryk Broder, en af Tysklands fremste kommentatorer. I Die Welt skriver han: Wer Ja zum Islam sagt, muss auch Ja zur Scharia sagen (Den som siger ja til islam, må også sige ja til sharia).

Politisk korrekthed tror at politik er à la carte. Men det er det ikke. Ikke når det kommer til islam. Det er enten-eller. De politisk korrekte forsøger at holde virkeligheden fra livet, men måden de gør det på bliver mere og mere hysterisk.

Man giver afkald på at forsvare det tyske. Broder formulerer de tyske krav til sameksistens: I er kommet til en kristen-humanistisk kultur. Vi foretrækker kirkeklokker, det er vores historie. I får beholde jeres moskeer, men det som siges i dem skal ikke være fjendtlig eller hadefuldt, hverken til demokratiet, ytringsfriheden, jøder, homofile eller kvinder. Vi ønsker ikke bønneråb, ganske enkelt fordi vi ikke kan li det. Vi vil være villig til at revurdere den dagen kirker er tilladt i Saudi-Arabien og det er slut på forfølgelsen av kristne.

Disse rimelige krav er utænkelige i munden på overhodet for den evangeliske krike, Heinrich Bedform-Strohm. Han vil aldrig gå med til at importen af én millioner muslimer betyder nogen trussel mod den kristne kultur. Da svarer han at det må være en skrøbelig tro hvis den ikke tåler indvandring af to-tre millioner anderledestroende.

Biskopen tolker Skriftens ord om at vende det andet kind til, helt bogstavelig. Han lægger sig flad.

En nevrose består af to modsatte impulser som man forsøger at holde under kontrol. De politisk korrekte mener tolerance er at undsige sig selv og det samfund man lever i. Men ingen art kan i længden undsige sig selv uden at gå til grunde. Det er en type selvafskaffelse som strider mod naturens lov. Under overfladen lurer hysteriet.

Broder går ret i struben på dem: Kairo-erklæringen om menneskerettigheder fra 1990 er helt klar: Sharia trumfer demokrati. Alle rettigheder er underlagt sharia, også ytringsfriheden og retten til liv. Hvis sharia kræver det må mennesket dø.

Slik er de islamske lande indrettet. Nu kommer sharia også hid med de liberale menneskers velsignelse.

Men det er et valg som måske muslimer heller ikke er særlig begejstret for. De kan godt li at beholde det bedste fra begge verdener: hedonismen og sharia. Hvis det blir for meget sharia er det ikke sjov mere. De vantro er i virkeligheden deres garanter for nydelse.

Men de kommer ikke til at forstå det før de har fået deres vilje og sharia spiser seg ind i hverdagen.

Myndighederne har for længst sluttet at interessere sig for hvad de gamle landsmænd måtte mene.

 

 

Den der vil lese en længere fremstilling af Broders tanker, kan gå ind på document.no

 

ANNONSE


  • NorgesRøst

    ER MERKELS STRATEGI ET UTTRYKK FOR ET LANGSIKTIG TYSK GEOPOLITISK MÅL?

    Dersom Storbritannia forlater EU, vil unionens tyngdepunkt flyttes sørover og Tysklands allerede dominerende rolle i unionen forsterkes ytterligere. Tyskland er gjenforent og landet for lengst opp på fote etter å ha lagt i ruiner for 70 år siden. Hitler var egentlig ikke representativ for Tysklands forhold til verden. Tyskland har alltid hatt sin styrke gjennom handel og teknologisk utvikling. Dette styrket Tyskland i hele Europa før andre verdenskrig. Så kom Hitler og ville fremme Tysklands interesser militært, og det ble katastrofalt for både Tyskland og Europa. Bruk av en hard utenrikspolitikk svekket Tyskland der myke strategier som frihandel hadde styrket det. Dette har tyskerne lært. Kanskje er det også derfor Merkel er en ivrig tilhenger av den nye frihandelsavtalen mellom EU og USA (TTIP), en avtale som vil styrke Tysklands dominans i Europa ytterligere.

    Men myk tysk utenrikspolitikk har også andre tradisjoner, nemlig forsøket på å konvertere muslimer og den islamske verden over på sin side og mot sine tidligere stormakts-rivaler; Frankrike og Storbritannia. Dette skjedde både under første og andre verdenskrig, og nå synes Merkel å ta opp tråden på nytt i et forsøk på å innynde seg den islamske verdens gunst.

    Også nazistene forsøkte aktivt til å fremme seg selv som islams beskytter og frelser. (Slik EU og Obama i dag gjør det i våre dager). Nazistene forsøkte til og med å lansere Hitler som den 12 imam som skulle redde den islamske verden mot de vestlige imperiene. I dag er det EU og USA som lanserer vestlig demokrati som skal bringe den saliggjørende frelsen til Midtøsten. Der Hitler så spilte på islamsk jødehat for å appelere til islams støtte, spiller EU og Obama-administrasjonen på anti-israelisme innpakket som krav om å få i gang en “fredsprosess”, “fredssamtaler” og “fredsavtale”.

    Dersom man skal forsøke å analysere Merkel sin islam-strategi og se om det finnes noen dypere rasjonelle vurderinger bak, så tenker jeg at det må være dette: Tyskland har tatt et langvarig mål av seg å vinne islam over på sin side for å styrke sin økonomiske og politiske dominans. Når alt kommer til alle er alle lands utenrikspolitikk bygget på ønske om å konsolidere egne interesser og svekke sine konkurrenters. Dette er et evig spill og det vil alltid være slik.

    Tyskland har gjennomstått som fugl føniks fra asken etter Den andre verdenskrig. Spørsmålet er derfor om det et nytt Tyskland og en ny kalkulert tysk stormaktspolitikk vi ser konturene av? Man vil styrke sin dominans, denne gang ikke militært, men politisk, teknologisk og økonomisk. Islam-strategien til Merkel, prosessen for full økonomisk og politisk union i EU sammen, den nye Weimar-aksen (Warszawa-Berlin-Paris), sterke handelsbånd til Kina og TIPP er fem sentrale byggesteiner i denne. Med franske atomvåpen og en EU-hær vil Tyskland kunne fremme underbygge sin økonomiske og politiske styrke militært. Før eller siden vil USAs hegemoni avta, mange mener at vi ikke er langt unna. Den største utfordringen for Tyskland fremover blir derfor hvordan landet skal håndtere sitt forhold til Russland.

    Et annet spørsmål er om Tyskland som en ny kommende global stormakt, som i disse dage fortsatt er i støpeskjeen, sikter for høyt? Vil landet i lengden klare å styre Europa økonomisk slik Hitler prøvde militært? Vil Tyskland klare å opprettholde et godt forhold til Israel i lengden dersom det samtidig vil gjøre islam til lags?

    Det store spørsmålet jeg ikke har vært inne på er selvsagt hvem Merkel sine rådgivere er og hvem i tysk UD som formulerer Tysklands langsiktige geo-politiske mål. Men dersom min analyse stemmer, så er disse målsetningene om å gjenskape Tyskland som en global aktør av dimensjoner uavhengig av om Tyskland styres av røde, blå, brune eller grønne politikere.