LEDER



Sex-overgrepene i Køln og under We are Sthlm.-festivalen handler om noe langt mer enn enkeltstående tilfeller. De bærer bud om en ny tid for kvinder i Europa. De som har satt ord på dette store skiftet er Henryk Broder og Mikael Jalving. De er mænd som bryr sig om frie kvinder. En innskrenking av kvinders bevegelsesfrihed bærer bud om en fundamental endring av frihedens vilkår.

Friheden er konkret. Bevegelsesfriheden er den mest konkrete. Hvis man må tenke hvor man går og hvordan man er kledt, vil det påvirke hele ens væremåte.

Angepet på friheden rammer kvinderne. Liberalere og venstreorienterte har ikke forstået hvor alvorlig det er. De har forsvart hijaben. De har ikke villet forstå at det begynder med hijab i den ene enden og angrep på vestlige kvinner i den anden. Det er en sammenheng mellom de to. En symmetri.

Men våre medier og politikere vil ikke se denne sammenhengen. Først ved bitter erfaring må vi kende den. Smertelig. Selv da er det mange kvinder som ikke vil forstå.

ANNONSE

Hvis man ser på den betydning kvindekampen har haft de sidste 40 år, er bevisstheden om angrebet på kvinders frihed svært lav. Det har stort sett været mænd der har kempet mod muslimske angreb på kvinders bevegelsesfrihet og forsvart deres ræt til at kle seg som de vil. Kvinner har fortsatt at kle seg a la mode, men vil ikke indrømme at det som begynder som overgrep under festligheter bare er en forsmak på hva der kommer.

Vil de feminiserte mænd som styrer samfunnet forsvare kvindenes frihed, eller vil de ta kampen opp? For mange vil det være nemt at sørge for deres egne kvinder der ikke går på offentlige pladser hvor de risikerer at træffe tilfeldige menn.

Men angrebet på kvinders frihed, som begynner nedenifra, vil påvirke hele samfunnsklimaet.

Noen ikke-muslimske menn vil også la seg friste av muligheden til at kunde være mænd igen som sætter kvinner på plads. Det finnes både en urgammel rivalisering mellom kønnene og et ønske om hevn for kvindefrigjøringen.

I Norge fikk vi et varsel om at angrebet på kvinners frihet er kommet lenger enn tafsing, da flere aktører udtrykte forståelse for barnebruder.

Man skulle ikke tro det var mulig: 11-åringer som kommer i følge med sin 23-årige mann. 18-åringer med to barn. Brudd på våre mest fundamentale verdier: Beskyttelsen av barn og kvinders frihed. Selv disse verdiene klarer de å relativisere og pulverisere.

Det krever en aktiv handling at begrunde et slikt brudd, der både er en forbrytelse mot pigerne og en forbrytelse mot norske lover og rettsbevisstheden.

De har stået frem på rekke og rad: Redd Barna, den kristelige avis Vårt Land og den allstedsnærværende lægen Per Fugelli. Hvis Fugelli ikke hadde tilhørt det politisk korrekte segmentet der baner vejen for islamiseringen av Norge, hadde han været henvist til leserbrevspalten for lengst. Hans presisjonsnivå er på et så lavt nivå at han diskvalifiserer seg selv.

Fugelli er Fugelli. Han klarer ikke andet. Men det gjør Dagbladet, som i to kronikker til fulde viser at den fortjener å bli omtalt  posthumt: Dvs en avis der allerede er død. Kun dødsrallingen genstår.

Den første kronikk Fugelli skrev som aldri burde fått kommet på trykk, var Redaktører i Brand, som var en kommentar til massakren på Charlie Hebdo-redaksjonen.  En uge efter masskren skriver Fugelli om Je suis Charlie-folket:

Redaktørene skal vise at de har mod i brystet. De trer frem som hvite riddere, næsten korsfarere. Aner vi også hevnlyst? De roper også med Brand: Intet eller alt! «Her er det ingen kompromissenes gråsone. Vi har ingenting å gi» skriver den ellers kloke Harald Stanghelle i Aftenposten. Retorikken minner om George W. Bush i dagene etter 11. september. Nå er det dem eller oss, mørketid eller opplysningstid – enten er du med oss eller så er du mot oss. Når den modige Jonas Gahr Støre antyder at offensiv blasfemi ikke er at anbefale, blir han kalt svag og feig og verre enn alt: han går fiendens ærend. Per Edgar Kokkvold hærfører for den frie presse, med uinnskrenket rett til å krenke, får krigshelten Gunnar Sønstebys minnepris. (…)

Er også absolutt ytringsfrihet en form for fanatisme, som når «det hellige» blir krenket går over til raseri, ytringsraseri?

Ytringsraseri? Det var et nytt ord. Fugelli tar en problemstilling – drap på det frie ord – og vrir det til det modsatte: Det er de dræbte som angrep. Det er det han virkelig sier.

Ett år senere, 23. januar, har han en ny kronikk i Dagbladet: «Verdisjekk» av muslimer? med undertittelen: Jeg får en truende følelse av klaustrofobi i det norske demokratiet.

Hvis noen på højresiden havde skrevet en slik setning var vedkommende blitt hengt ud som ekstremist. Igjen er det Fugellis kontekst som er interessant. Han sier dette på vegne av norske muslimer som avkræves verdisjekk. Holder de mål? Er de norske nok?

Det er bare ett krav som gjelder i kongeriket, sier Fugelli: Det er å respektere landets lover. Alt andet er lov. Fugelli beveger seg fra Bibelens skapelsesberetning og over til islam. Det er to forskjellige arenaer, men han later som de er jevnbyrdige:

Det skal være tillatt i vårt demokrati å mene at kvinner er skapt av et ribben og er under mannen, at homofili er skam og synd, at vestlig livsform er som å vandre i ørkenen. Vi skal til og med tåle at noen kaster vantro på demokratiet som styreform. I sin ytterste form betyr demokrati at mennesker må få kjempe som løver –  med ord – for å bytte ut demokrati med diktatur og Norges lover med Sharia.

Her burde varsellampene ha lyst rødt i redaksjonen, for de som mener at homofili er skam mener også noget mer. De vil gerne straffe de homofile, og det vet vi skjer på brutalt vis i muslimske land. Vi vet også at muslimer i Europa ikke har skrupler med å trakassere og forfølge homofile i våre gater. Det er bemerkelsesverdig at Fugelli bruker allegorien “løver”, for det er nettopp slik jihadistene omtaler sig selv.

Fugellis kronikk er en dårlig forkledt apologi for sharia og dens straffemetoder. Det er det stikk motsatte av å forsvare Norges lover.

Det ved Fugelli, eller har han gått så opp i rollen som ikonoklast at han ikke lenger sanser hva han skriver og sier?

Klimaks kom da NRKs reporter Kristine Næss Larsen ba ham kommentere de innhentede tallene som viste at det var kommet 61 barnebruder til Norge i fjor. Fugelli leverte: Han forstod det også. Vi skulle bare ikke sette oss på vår høye hest.

Per Fugelli om barneekteskapene: Vi må prøve å forstå
Minst 61 mindreårige var gift da de kom til Norge som asylsøkere i fjor. Den yngste jenta var 11 år. – De som følger denne skikken er ikke forkastelige eller moralsk primitive, sier professor Per Fugelli.

Fugelli var den første. Så fulgte de på: Redd Barna, Vårt Land.

Hvor var barneombudet, ville ikke det vært en mer naturlig instans å spørre enn en løs kanon som Fugelli? Hvis det ikke var denne ballen man ønsket skulle settes i bevegelse.

Det er ikke morsomt lenger. Det er ikke en artig debatt.

Fugellis ord om at alt som kreves er å anerkjenne Norges Lover, avsløres som humbug. Det er ikke et lovbrudd i vanlig forstand, men en aktiv endring av norsk rettsoppfatning disse apologetene går inn for. Og de møter nesten ingen motstand.

Hvordan skal mødre og fedre forsvare sine børn og spesielt pigernes frihed når denne ideologien får bre seg?

Den møder ikke i nærheten av den motstand den fortjener.

Det er en stor skam.

 

Tegning: Per Fugelli tegnet av kunstneren Thomas Knarvik

ANNONSE