Stavanger Aftenblad, Adresseavisen og Aftenposten hadde 9. november i forbindelse med sin serie Det nye Europa, et tankevekkende intervju med professor i sosiologi, Kathleen M. Blee. Blee forsker på fremveksten av rasistiske bevegelser, og sier at vi til en viss grad bør være bekymret for fremtiden, men allerede i innledningen blir man forvirret, for hun sier:

Flyktningestrømmen og frykten for at muslimene skal ta over Europa passer inn i de rasistiske bevegelsenes propaganda. Det gjør det lett å å rekruttere nye medlemmer. Ekstremistene har makt nok til å rekruttere helt vanlige folk, også de høyt utdannede. Det ser vi bare på alle stjernestudentene som drar for å krige for IS. Folk må begynne å forstå at rasistiske bevegelser kan skade hele samfunn, og ikke bare deler.

Blee starter med rasistiske bevegelsers evne til å spre frykt og propaganda, og bruker IS som eksempel, men det er ikke IS og islam hun vil ramme, men islams motstandere, og uten å være klar over det, gjør hun hele sitt budskap til et politisk teater: for IS er en realitet, og frykten for dem er forståelig. Hun peker på alle stjernestudentene som drar for å krige for IS, som om islamkritikerne kan bli likedan, men vi vet at det ikke stemmer, og da blir hennes advarsel og påstand om at de som reagerer på økt muslimsk tilstedeværelse er rasister, nettopp fordi IS og islam generelt representerer en fare, hjelpeløs. Men journalisten, Thea Storøy Elnan, ser ikke selvmotsigelsene, og lar Blee fortsette:

I Frankrike er det høyrepopulistiske partiet National Front blitt et av landets største partier. I Tyskland lurer mange på om den neste forbundskansleren vil komme fra immigrantfiendtlige partiet Alternative for Germany – og det knappe 70 år siden andre verdenskrig.

Men ikke et ord om drap på jøder eller redaksjonen til Charlie Hebdo.

I en faktaboks tilknyttet intervjuet står det at den nye høyreekstreme bølgen i Norge kjennetegnes av:

angsten for Eurabia, sterk nasjonalisme, kristne verdier, antifeminisme og kritikk av den foreliggende klimaforskningen.

Og i dette intervjuet er denne faktaboksen like interessant som selve intervjuet, for her ligger premissene for den virkelighetsoppfatningen både journalist og professor Blee deler.

Man vet ikke helt hvor man skal starte, men Blee mener åpenbart at det å være bekymret for islam er rasistisk, selv om hun selv innrømmer at IS rekrutterer i stor skala. Men at muslimske grupper kan skade hele samfunn, er ikke et tema, det er motstanden mot islam som problematiseres.

Det er ikke vanskelig å se hvor media vil med sin forståelse av høyreekstremisme, strategien har så klare ideologiske overtoner at det blir overtydelig. Man bruker ekstreme eksempler som Anders Behring Breivik og Anton Lundin- Petterson som utgangspunkt og hevder at alle grupper som kan dele deres synspunkt på en eller flere måter, selv langt ut i randsonen, er en del av deres ideologiske plattform. Man snurper så sekken sammen og ser for seg en mulighet til å kvitte seg med de som opponerer mot samfunnsutviklingen. For alle med en viss kunnskap vet at høyreekstremisme ikke handler om de synspunktene media liker å koble den opp til, men mot alt det islam selv står for: antidemokrati og hat mot annerledes troende.

Det hadde vært interessant dersom journalisten hadde spurt professor Kathleen Blee om det virkelig er slik at Europa bør bekymre seg mer for kristne verdier enn muslimske. For når Pegida holdes opp som et eksempel på en ny gruppering av høyreekstreme, kan man lure på hvor fornuften har tatt veien. Det er ikke vanskelig å vise til eksempler på land der islam har skadet hele samfunn, men det skal vi altså ikke få snakke høyt om, langt mindre motarbeide at blir en realitet hos oss selv. Da blir det høyreekstremt. Hvilket vil si at det plutselig er blitt høyreekstremt å forsvare demokratiet, kvinners rettigheter og jøders rett til å leve fritt. Det er vanskelig å ta dette alvorlig, men det presenteres som fakta i våre største aviser.

Og legg merke til at avisene gjerne skriver om kristne verdier som fiendtlig for det nye Europa, at det er mulig å generalisere og forutse konsekvensene av kristen tro. Troen islam er det aldri en journalist som sier noe om. Det er som islam ikke eksisterer, bare misforståtte muslismske ekstremister.

I faktaboksen står det videre:

Siden 9. september 2001 har en ny bølge høyreekstremisme vokst frem, Den viktigste forskjellen fra den tradisjonelle nazismen er et skifte av hovedfiende fra jøder og innvandrere generelt til muslimer. Samtidig legger den mindre vekt på rase og mer vekt på det den kaller «kultur».

Nå er det slik at svært mange av dem som er kritiske til islam, er det nettopp av hensyn til islams forhold til annerledes troende. Men igjen, ifølge dagens standard er nåtidens høyreekstreme de som forsvarer tradisjonelle vestlige verdier, og derfor kan det ikke være slik at dagens islamkritikere er gårsdagens jødehatere, slik Aftenposten og Aftenbladet påstår. Denne påstanden er imidlertid en av de styggeste i dagens debatt. Man legger opp til at det er en sammenheng mellom nazismens menneskesyn og islamkritikernes aversjon mot islam. Det er en underliggende påstand om at det ene naturlig leder over i det andre, hvilket vi tydelig så under årets markering av krystallnatten i Amsterdam: det arabiske Knesset-medlemmet Haneen Zoabi kalte Israel for vår tids nazister.

Denne stemplingen av dagens opposisjonelle som høyreekstreme har et mål og en hensikt, den er antidemokratisk og totalitær i sitt vesen. For når professor Kathleen M. Blee stempler all motstand som høyreekstreme, og samtidig påstår at “rasistiske bevegelser kan skade hele samfunn”, legitimerer hun en aktiv politikk overfor de samme gruppene, for hvem kan godta at hele samfunn skades?