LEDER

Nå man anmelder Hege Storhaugs Den 11. landeplage kan man like gjerne skrive om mottagelsen som om selve boken. Boken er blitt en bestselger til tross for motstand fra mediene og selv bokhandlerkjedene sentralt. Boikotten har ikke virket. Denne trassen nedenfra foruroliger de som i økende grad vil styre opinionen.

Det er vanskelig ikke å se salgsuksessen på bakgrunn av en usedvanlig høst.

Hittil har det ikke vært noe åpent opprør mot at partiene har åpnet dørene og sagt at Norge har plikt til å ta imot alle som kommer, selv om det betyr at samfunnet befinner seg i en tilstand av permanent unntakstiltstand. Tilstrømmingen har vært så stor at det vil prege lokalsamfunn land og strand rundt.

Det finnes ingen grense for hva lobbyister, enten det er SVs Karen Andersen eller NOAS Margaret Austenå, vil få seg til å si for å forsvare migranter. Da Norge begynte å avvise ved Storskog, sa Austenå at Russland ikke var et trygt land. Selv om det var afghanere som hadde bodd i landet i årevis. Svaret er alltid at det er vi som må ta ansvaret og gi dem “alt”. Folk begynner å bli trøtte av det. Hvem taler deres sak?

ANNONSE

Samtidig skjer Charlie Hebdo, Krudttønden, det russiske flyet over Sinai, og fredag den 13. november i Paris. Folk blir oppskaket. Hva er det vi slipper inn?

Ett sted må folks dissens vise seg. Storhaugs bok traff.

Boken er egentlig flere bøker i én: Den er reportasje, refleksjoner, resymé, analyse, alt på en gang.

Dens beste sider er operasjonaliseringen av islam og skildringene av det norske islamistiske miljøet.

Storhaug får godt frem at det finnes to Mohammed’er: Mekka-Mohammed og Medina-Mohammed. Den første var profeten som slet i tolv år. Ingen ville høre på ham. Han vant en håndfull tilhengere. Men så flyktet han til Medina i 622. Der ble han en annen. Han ble krigsherre, leder, dommer, politiker, lovgiver. Alt i en person. Og det var i rollen som hersker at han syntes å blomstre. Det var da medgangen kom. Mohammed hadde en brutal side og en lyst på verdens goder, særlig kvinner. Han kunne personlig halshugge hundrevis og ta de dreptes koner som bytte. Dette er ugjendrivelige fakta, selv om de som styrer norsk offentlighet ikke og i stigende grad ikke vil snakke om det.

Når muslimer har gjort Muhammed til det perfekte mennesket og ilagt dødsstraff for å tegne eller fornærme ham, sier det selv selv at samfunnet de lever i får problemer.

Det begynner å gå opp for stadig flere at islam er en trussel.

De ser at hvis Muhammed var et eksempel så er det kanskje ham IS etterligner i Irak og Syria? Det er det jo ikke lov å si, men slutningen er nærliggende. Hvis de går til seriøse kilder, ta en Michael Weiss og Graeme Wood, som kan IS og Midtøsten, eller en Hamed Abdel-Samad, som er sønn av en imam og født inn i islam, så vil de fort forstå at vestlige politikere og mediers insistering på at IS er outlaws, slik Cameron kalte dem i parlamentet nylig, er det rene tøv.

Islams fremste sunni-læresete, Al-Azhar, har ikke stemplet IS som kjettere.

Den måte vestlige ledere omtaler islam og islamister på stemmer ikke med realitetene og stadig flere oppdager det. De insisterer på å bortforklare og unnskylde, selv når blodet av deres egne borgere vasker rundt føttene på dem.

Denne fortrengning av det åpenbare, denne lojalitet til en religion som åpenbart vil oss vondt, og fornektelse av de mennesker de er satt til å tjene – NB! tjene, ikke kommandere! – er den store psykologiske gåten i vår tid.

Hvis politikere og presse går sin vei, er det rart at folk gjør det samme? Det har tatt lang tid, men nå gjør de det. Storhaugs bok er et tegn på at folk bryter opp.

Siden dominans og underkastelse er det som kjennetegner Muhammed, var det Medina-Muhammed som ble den autoriserte versjon. Åpenbaringene fra denne tiden tok presedens over Mekka-versene. Og ingen kan gjøre noe med det. Koranen kan ikke tolkes. Den er skrevet før boken ble til. Av guden selv. Ikke mennesker.

Dette er beviselig feil. Det er funnet rester av tekster man gjenfinner i Koranen i Sanaa i Jemen. Disse fikk vestlige lov å fotografere, inntil myndighetene forsto hva det innebar – at Koranen kan historiseres  – og nedla forbud.

Tradisjonelle sunni-muslimer tror på Medina-Muhammed og hele tradisjonen som er bygget opp rundt ham: hadithene -hva han skal ha sagt og sunna – hans levevis. Koranen utgjør bare 14 prosent av det som er islam, påpeker Storhaug. Det er således en enorm overlevering man må ta et oppgjør med. Den som nærmere seg problemene kan bli motløs av hvor dypt de stikker og hvor massive de er. Men nå er de her. I vårt eget land, på vårt eget kontinent. I vår egen sivilisasjon. Vi må løse et 1400 år gammelt problem: Hva gjør vi med islam?

Eliten har løst problemet ved å skyve skylden over på de som har forsøkt å si fra og kalt dem islamofobe og verre ting. Det er en type moralsk unnfallenhet og feighet som er i ferd med å utløse folks forakt. Storhaug har vært modig som ikke har unnlatt å si fra gjennom mange år, om hva islams inntog betyr. Hun har eksponert at myndigheter og medier og akademia ikke ønsker å se.

Selvskreven ekspert

Storhaug og rights.no er best i Norge på å holde oversikten med de ulike moskeer og hva deres ledere har sagt og gjort. Her er de virkelig gode, og denne kunnskapen burde for lengst ha gjort henne til selvsagt ekspert i mediene. I stedet valgte de Lars Gule.

Dette “arbeidet” som er utført i moskeene over mange år, er det som har sendt et hundretall eller flere norske muslimer og konvertitter i armene på IS. Det er ikke vanskelig å se den røde linjen fra Medina til Raqqa, via byer som Halden, Oslo og Larvik.

Den norske politisk-kulturelle klassen klarer ikke ta det inn over seg. I stedet har de trykket imamer som Basim Ghozlan til seg, og NRK lar ham opptre i rollen som partner i forebygging av radikalisering. Det er en rolle Ghozlan eksellerer i. Det er en egen tiltredsstillelse å kunne lure nordmenn i det som en gang var deres eget land. Det blir det i stadig mindre grad. Derfor kan Ghozlan smile bredt.

At en regjering utgått fra Høyre og FrP kan fortsette samme samarbeidslinje som Arbeiderpartiet og SV, sier noe om at dette stikker dypere enn partipolitikk. De norske partiene har gjort samarbeidet til et skjebnefellesskap.

Det er her Storhaug er brysom, for hun viser hva disse moskeene virkelig står for.

Det er det samme som i London, Bradford, Paris, Madrid, Berlin, Århus, København, Stockholm, Gøteborg, Ørebro, eller hvilken som helst annen europeisk by med moske og islamsk kultursenter.

Tallrike dokumentarer har avslørt hva de virkelig står for. Norske medier sender dem ikke. Eller: De gjør ikke inntrykk.

Lukket inne

Norge har systematisk unngått å ta den debatten som Danmark har tatt. Slik kan redaktører som Aftenpostens Harald Stanghelle eller Vårt Lands Helge Simonnes spille dumme, hver gang virkeligheten eksploderer i ansiktene deres. Man kan nedsette utvalg, skrive ledere, formane, oppfordre, analysere.

De husker ikke hva imamene sa i forrige måned, eller i fjor eller enda lenger tilbake. Det finnes ingen connection.

Storhaug har minnet dem på det. Hun har noen ganger en noe sleivete stil og kan være pågående, men i hovedsak er det grunnen til at de ikke tåler henne. Hun tar dem i deres bedrag.

Det beste ved 11. landeplage er historien om konvertitten “Hans” og hans familie. NRKs Brennpunkt har også laget dokumentar om ham og der blir han presentert med navn og bilde, men moren blir anonymisert. Å sammenholde Attar Ansaris film med Storhaugs reportasje, sier mye om hva offentligheten får vite. Ansaris film var en sentimental reise, om “gutten” som kom skjevt ut og ble reddet fra narkotika av islam, men så traff det skjebnesvangre valg å dra til Syria. Ett klipp som gjentas er “Hans” som sier: “Nå skal jeg vise deg gata jeg bor i, mor”. Moren vil ikke vite hva han gjorde i Syria. Det vil heller ikke NRK. De vil heller ikke vite hvem det var som sendte ham.

Storhaug er til stede i begravelsen til “Hans”. Der sitter også lillesøster. Også hun har nå konvertert. Og senere får vi høre om en annen søster som går fra tung narkomani til å bli giftet bort til et sentralt medlem av Profetens Ummah: 20 år eldre Omar Cheblal, utvist fra Norge som sikkerhetsrisiko i 2014, nå bosatt i Hellas.

BBC har nettopp meldt at Abdelhamid Abaaoud, mannen som planla og var operasjonell leder for fredag 13., bodde i Athen. Da belgisk politi stormet en leilighet i Verviers i januar i år, i forlengelsen av Charlie Hebdo, fant de politiuniformer med GoPro-kameraer, store mengder våpen og kontanter. Cellen var klar til angrep da politiet slo til. To av dem ble drept, en tredje ble tatt. Mobilsporene viste at de hadde snakket med Abaaoud i Athen.

Modig

Hellas er en åpen grense, også for terrorister. Norge er del av dette nettverket, men norske medier følger ikke med. I stedet gjorde de seg til forsvarere av mullah Krekar mot den slemme justisministeren.

Denne rollen har store deler av vestlige medier inntatt: Den kritiske funksjonen ender opp som forsvar for islamister og terrorister.

Hvor lenge kan det pågå?

Storhaug er ikke skuggeredd. Hun oppsøker den eldste søsteren som er til avrusning og får henne i tale. Det er modig gjort. Profetens Ummah er ikke å spøke med.

Jenta vet at hun blir utnyttet, men klarer ikke å si nei. Nå skal hun ned og møte “ektemannen”. Deretter går turen til kalifatet.

Dette er miljøet som både tingrett og lagmannsrett mente hadde rett til å hylle jihad og lovprise drap på sivile borgere, selv deres egne i In Amenas i Algerie. Frikjennelsen av Ubaydullah Hussein var en demokratisk kapitulasjon.

Det er fristende å sammenligne med en annen sekterisk gruppe som oppnådde mye: SUF fikk, tross deres ekstreme ideologi, en uforholdsmessig stor oppmerksomhet. De møtte liten motstand og kunne infiltrere samfunnet. Profetens Ummah er et lignende fenomen. Hvor er motstandskraften blant de som bestemmer? SUF kunne gli inn i posisjoner. Profetens Ummah tilhører en bevegelse som åpent har erklært Vesten krig og viser det i grufulle angrep. Likevel mener norske domstoler at dette må de få lov til å si.

Store ressurser

Islamistene har ressurser SUF aldri hadde. Saudi-Arabia finansierer moskeer og kultursentre over hele Vesten. De har ikke mottatt én syrisk flyktning, men tilbød seg å finansiere 200 moskeer for alle migrantene som kom til Tyskland. For den som vil høre er budskapet klart og tydelig: Vi vil overta og dominere dere.

Jonas Gahr Støre profilerte seg på å si nei til saudiske penger i Tromsø. Utenriksministeren kunne slå i bordet og være prinsippfast. Et land som nekter andre trosfrihet er ikke velkommen til å finansiere gudshus i Norge. Bra. Men Storhaug kan fortelle at islamistene i Larvik sammen med Rabitamoskeen, der Basim Ghozlan er forstander, har funnet vei vei utenom. De har opprettet en stiftelse, og den har mottatt store beløp fra Saudi-Arabia. Dermed har menigheten i Larvik kunnet kjøpe handelsskolen midt i byen med en tomt på 20 mål, til et femtitall millioner kroner.

Primus motor i Larviks miljø er Hamad Ebrahim Belal Mohammad fra Irak, far til Mohyeldeen Mohammad. Han skal ha vært i kontakt med Hassan Abdi Dhuhulow, før han sluttet seg til al-Shabaab. Dhuhulow ble en av Norges mest brutale massemordere, i klasse med Breivik. Han deltok i angrepet på Westgate-senteret. Storhaug kan fortelle at menneskene der ble torturert på det grusomste. Det er blitt stille om Dhuhulow og Norges første selvmordsbomber, norsk-somaliske Burhan Ahmed Abdule, som sprengte seg selv i lufta 18. mars 2014. (Hvordan vil norske lærebøker håndtere at selvmordsbombere og jihadister er blitt en del av det nye Norges historie?)

Burhan Ahmed Abdule.norges.første.selvmordsbomber.mars.2014

Eller: De er plutselig ikke nordmenn lenger.

Kretsløp

Disse tre faktorene – ideologien, dens opprinnelse og karakter, moskeene som er del av det norske samfunn, enten vi tar det inn over oss eller ikke – Storhaug vil tvinge oss til å ta det inn over oss –  og jihadistene de produserer, som kommer tilbake og sprer død og ødeleggelse også her, er bokens “sirkel”.

Storhaug vil dessuten dokumentere islamiseringen av Europa, med turer til Malmø og Marseilles og Tower Hamlets i London. Det fungerer ikke like bra. Det blir for mye. Vi har allerede mye informasjon om disse stedene. Hvis man skal si noe nytt må det grundighet til. Dette blir impresjonistisk.

Men Storhaug får frem at stormoskeen i Tower Hamlets fungerer på samme måte som moskeene i Oslo: De er breeding ground for ekstremisme. Samtidig som de er en front som myndighetene ikke tør annet enn å respektere. Selv Boris Johnson avlegger besøk.

Diagnosen Storhaug stiller for Europa er derfor dyster. Hun har ikke noen svar og det er kanskje den største svakheten ved boken.

På slutten sier hun til og med at hun ikke vil være med på noe straffeaksjoner. Det er merkelig tale. På den ene siden sier hun at Frankrike er tapt, på den andre vil hun ikke ta i bruk drastiske metoder. Skal vi bare konvertere?

Det skorter på historisk bevissthet.

Europa har vært ille ute mange ganger før. Det er nok å tenke på katastrofene i det 20. århundre.

Brudd

Det både Storhaug og offentligheten i Norge synes å ha glemt er at selv demokratier kan være brutale hvis de trenges opp i et hjørne. Selvsagt kan de det. Men den kunnskapen er glemt i dagens Vesten.

Donald Trumps utspill er et varsel om at kunnskapen er på vei tilbake.

Den andre og like alvorlige mangel ved boken – men på et annet plan – er Storhaugs blanke felt hva gjelder kristendom.

Innledningsvis har hun noen hårreisende beskrivelser av norske muslimer som blir jihadister i Syria. Det er skjebner som sprenger alle grenser for hva vi hittil har kunnet forestilt oss:

Diana.Ramazanova

Som 18 år gamle Diana Ramazanova fra Dagestan, gravid med norsk-tsjetsjenske Abu Edelbijev, som sprenger seg selv i lufta i Istanbul i juni 2014 og tar det ufødte barnet og en politimann med seg i døden. Hun var norsk statsborger.

Diana.Ramazanova2

Forvandlingen: Diana Ramazanovas skjebne påkalte stor oppmerksomhet i utenlandske medier. Hun var norsk ifølge den offisielle forklaring. Hvordan vil man innpasse henne i fortellingen om det nye Norge?

Dette er den spisse enden av islam, den mest ekstreme. Mange av dem har vært innom Rabita-moskeen i Oslo, der finner de Basim Ghozlan. Han har vunnet seg en anerkjent plass som samtalepartner med de som styrer norsk offentlighet, til tross for at han hyller Yusuf Qaradawi, den åndelige leder for Det muslimske Brorskap.

Uhistorisk

Storhaug spør om Norge står foran et brudd:

Er en totalitær ideologi med fremtredende trekk i ferd med å sette avgjørende fotavtrykk i samfunnet vårt?

Et betimelig spørsmål.

Men så plumper hun uti det med begge bena:

Vender vi tilbake til et Norge med trekk fra vår egen middelalder – preget av religiøst diktatur og kvinneundertrykking, fravær av demokrati, sterke skillelinjer mellom folk og styresmakter, dype voldelige konflikter og sist, men ikke minst, på lengre sikt et land der et flertall av befolkningen lever i fattigdom?

Det er en merkelig sammenligning. Upresis i språkbruken, generaliserende. Norge har aldri vært et “religiøst diktatur”, slik vi kjenner det fra dagens Saudi-Arabia. Mener Storhaug virkelig dette?

Før reformasjonen, før opplysningstiden, og før eidsvollsfedrene utarbeidet en fri forfatning i 1814, var Norge unektelig et land med overnevnte trekk som minner om islamske land i dag, som Marokko, Iran, Pakistan og land i Midtøsten.

Dette er med respekt å melde det rene sprøyt. Hverken i den norrøne tid eller middelalderen har Norge minnet om dagens Iran. Har reiser hun et stort forklaringsproblem for seg selv: Hvis islam skiller seg fundamentalt fra vestlig sivilisasjon, noe som er bokens hovedtanke, hvordan kan Norge da ha gått fra teokrati til demokrati?

Det må jo være et meget relevant spørsmål hvis man vil løfte muslimer ut av før-modernitet og inn i modernitet. Men Storhaug later ikke til å se spørsmålet hun stiller seg selv og gjør seg fort ferdig med det historiske spranget:

Det norske folket tok så en rekke valg som til sammen betød at Norge gikk fra å være et fattig utkantland i Europa med sterke islett av kvinneundertrykking og mangel på respekt for barn, til å bli et av verdens rikeste land med høy grad av folkelig deltakelse, kvinner som menn.

Sosialdemokrat

Storhaug er sosialdemokrat. Det er “det norske folk” som befrir seg selv. Dette er en moralsk oppbyggelig fortelling i Gro Harlem Brundtlands ånd, men som historisk forklaring holder den ikke. Er det “kvinnefrigjøring” som låser henne inne?

Det vi nå opplever er sosialdemokratiets sammenbrudd, som det selv nedkaller over sitt hode. Hvilke krefter er det som er virksomme? Hva får bærerne av et historisk unikt produkt til å fremskynde ødeleggelsen av det beste ved det? Slike spørsmål kommer ikke Storhaug inn på. Kanskje hennes suksess kommer av at folk bærer på en stor sorg over at det beste ved det gamle Norge forsvinner og ødelegges, men de samme menneskene har vanskelig for å ta inn over seg at det er vi selv som har gjort det. Det er ikke muslimene.

Det er norske politikere, akademikere, mediefolk, kulturarbeidere som har invitert islam inn i varmen og gjort islamske normer til våre. Eller som leder av Nobelkomiteen Kaci Kullman Five sa under utdelingen av Nobels fredspris torsdag 10. desember: – Hvis noen tror at islam og demokrati ikke lar seg forene kan de bare se til Tunisia.

Blank på kristendom

Storhaug har mye om ettergivenhet og innrømmelser, men lite om den psykologiske gåten: At vi oppga et godt samfunn for noe langt dårligere, at vi ikke hadde motstandskraft til å forsvare det beste i vår tradisjon.

Det moderne Norge er barn av norsk middelalder, av norsk kristendom. Av kristenretten. Norsk historie blir uforståelig hvis man på ramme alvor mener at vi på Kristin Lavransdatters tid levde som i dagens Saudi-Arabia.

Ingenting annet er ukrenkelig og “hellig” enn det levende livet. Det er dette faktumet som er grunnlaget for Europas sjel.

Dette blir for vagt og humanetisk. Europas sjel er noe langt mer og dypere enn en respekt for livet.

Henger det sammen med at Storhaug har et uavklart forhold til kristendommen? Hun har en merkelig passasje. Etter et besøk i Rosengård i Malmø besøker hun Fosie-kirken, en søndag i november. To dager tidligere har hun vært utenfor Malmøs største moské, Islamic Centre, som er et helt kompleks på 30 mål. Her er det stappfullt av biler. Folk må parkere 200-300 meter unna.

Foran Fosie-kirken er det god plass. Storhaug teller 14 biler. Den kvinnelige presten er overstrømmende ved å se et nytt ansikt. Tankene som Storhaug setter på papiret vitner om stor avstand:

Disse ordene falt ned i tankene mine: Kanskje presten tror hun hadde fått en ny “disippel”? Det ville nok både hun og Fosie-kyrkan satt pris på. Noe beskjemmet over å vite at jeg kommer til å skuffe henne, setter jeg meg på bakerste benk, og fortsetter tellingen min: 37 hoder, 19 av dem gråsprengte.

Idet de første tonene fra orgelet strømmer utover forsamlingen, lister jeg meg ut samme dør som presten tok imot oss.

Det er merkelig at Storhaug vil blottstille sin manglende deltakelse på en så utilslørt måte.

Verdier i løse lufta?

Hvis det er stappfullt i moskeen og nesten tomt i kirken, har det ikke en relevans for den krisen Europa befinner seg i? Det spørsmålet er det mange som stiller seg. Frihetsverdiene som Storhaug liker å hylle, kan de henge i løse luften? eller må de være forankret i noe dypere?

De vokste ut av et europeisk jordsmonn som var gjødet av kristendommen. Jeg har inntrykk av at Storhaug abonnerer på oppfatningen om “mørkemenn”. Kanskje tittelen på boken implisitt innebærer at hun går god for Arnulf Øverlands beskrivelse av kristendommen som den 10. landeplage?

Den øverlandske kulturradikalisme er det heller ikke meget igjen av. Den er utdødd i Dagbladet.

Det er merkelig at Storhaug ikke ser den tomme kirken som et problem, når hun så tydelig holder den opp mot en full moské. På henne virker den tomme kirken snarere irrelevant.

Rosetog og ytringsfrihet

En lignende mangel på problematisering går igjen i beskrivelsen av Rosetoget i Oslo søndag 13. juli.

Som nasjon løftet vi frem demokratiets byggesteiner, og mellommenneskelige verdier som raushet og omsorg på tvers av borgeres bakgrunn.

Det var her kronprins Haakon gjentok og gjentok at “gatene var fulle av kjærlighet”. Det var hippie-budskapet, som er blitt gjentatt i Paris etter den 13. november symbolisert ved: John Lennons Imagine. Hippiene vil svare med “make love not war”. Samtidig gikk mediene på jakt etter alle de kunne knytte til Breivik. De malte med bred pensel. Storhaug ble selv rammet av den. Når hun skriver:

Men rosetoget viste ikke minst en spontan og uforbeholden vilje til å vise avsky for handlingene til en person med samme religiøse og kulturelle bakgrunn som majoritetsbefolkningen.

Samme religiøse bakgrunn? Dette lyder som et ekko av de som bruker at Breivik var kristen. Han var ikke en gang døpt og hadde knapt vært i en kirke. Men visepolitimester Roger Andresen brukte “hvit, kristen mann” som stikkord allerede fredag 11.

Det er merkelig at ikke Storhaug ser forbindelsen mellom politiseringen av 11. juli og alliansen politi/kirke og moské som ble demonstrert på Youngstorget i september 2012, da 5.000 muslimer under Islamsk Råd Norge demonstrerte mot videoen Innocence of Muslims.

Da talte politimannen Erik Andersen til folkemassen fra galleriet:

Vi ble ett folkeslag, dere som muslimer, vi som nordmenn, kom mye sterkere sammen. Vi løste tragedien på en fantastisk flott og rolig måte. Det gjorde meg glad, det gjorde dere glad, og når vi opplever sånne ting som har skjedd de siste dagene, så tror jeg det er veldig viktig at vi tenker på hva som skjedde i fjor. For vi var rolige, vi pratet sammen, vi skapte en god dialog, og vi løste ting rolig utad.

22. juli ble brukt til å lage en allianse mellom sosialdemokratiet og ummaen, og det skjer institusjonalisert, gjennom politi og kirke.

Busemann

Sosialdemokratiet har ikke vært gode på ytringsfrihet. Samhold har stått sterkere. Jens Stoltenbergs forsikring om at vi skulle ha ytringsfrihet hadde en annen undertone, for samtidig gikk mediene og sosialdemokratiet sammen om å skape en busemann av det nye høyre.

Biskop Kvarme sto på balkongen sammen med ordfører Fabian Stang:

Som troende forstår vi hverandre. (Vi ønsker) å verne og styrke vårt fellesskap….. Vi bruker vår ytringsfrihet i dag til å vise at vi må ha respekt,” fortsatte Kvarme og ga ordet videre til Fabian Stang: “Dessverre er det noen som misbruker ytringsfriheten for å krenke andres følelser og for å skape hat og motsetninger… Det er lov og forståelig å reagere med sinne og raseri når det kjæreste vi har blir hånet og ydmyket”.

Storhaug spør:

Hvordan ordensmakten i Norge klarte å parallellføre situasjonen rundt 77 drepte i Oslo og på Utøya i 2011 med en ytterst banal film på 10 minutter, fremstår nærmest uforståelig, men bare nærmest.

Storhaug er skremt over knefallet og massens voldspotensial, men har ellers ikke noen forklaring. Jeg mener svakheten lå i reaksjonen allerede søndag 13. juli da man skjøv høyresiden ut, fordi de var hvite og norske. Det var gjennom å ha en syndebukk at man kunne smi det nye fellesskapet med muslimene. Midt i sorgen og sjokket holdt mediene regnskap og de benyttet anledningen til et oppgjør med høyresiden. Jo større skyld man fant på den kanten, jo større ble forståelsen og sympatien for muslimer. En merkelig dumphuske ble innført i politikken. Der den enes tap ble den andres vinning.

Det suspenderte at erfaringene med det flerkulturelle ble loggført i det nye Norge. Vi fikk i stedet trosartikler.

Pessimist

Nå er fasaden ved å sprekke. Storhaug tar et oppgjør.

Hun er pessmistisk. Hennes analyse av situasjonen er presis: Mekka-islam utgjør en forsvinnende liten del. Det store treet er Medina-islam. De kommer i mange utgaver og former, fra Shoaib Sultan, Mohammed Usman Rana til Basim Ghozlan, Fahad Qureshi og Ubaydullah Hussain. Noen fremstår som moderate, andre hyller vold. Alle fremmer de ummahens sak.

Det går linjer fra Thor Heyerdahl-skolen i Larvik og til Westgate-senteret i Nairobi, selv om vi ikke vil se det.

Medina-islam vokser voldsomt i Europa. På tross av de spenningene dette skaper velger politikerne å slippe inn millioner av nye muslimer.

Det er ikke noe rart Storhaug blir pessimistisk.

En annerledes krig

Vi står overfor en krig vi ikke har utkjempet noen gang.

Det gjelder vår fremtid, våre barn og samfunns fremtid.

For meg blir det merkelig når Storhaug skriver:

Eller vi kan se for oss en voldelig utvikling. Borgerkrigslignende tilstander har vi allerede i mange av kontinentets sentrale byer. Å snu dagens utvikling i disse byene fremstår som svært vanskelig. Da må militæret antakelig settes inn og menneskeliv kan gå tapt.

Men går ikke menneskeliv tapt hele tiden? Dokumenterer ikke Storhaug selv en utvikling som hun sammenligner med nazisme?

Likevel:

For meg fremstår også løsninger som å sette inn militæret for å rydde opp i tapte territorier, slik vi så Samia Ghali i Frankrike har foreslått, og å repatriere folk, som nærmest totalt uspiselige.

Denne fintfølelsen stemmer dårlig med alvoret i situasjonen hun beskriver.

Selv demokratiske samfunn kan opptre brutalt når det blir trengt opp i et hjørne. I establishment i USA mener man forslaget om å nekte innvandring av muslimer bryter med forfatningen.

Har de glemt hva USA gjorde med japanerne under annen verdenskrig? Også tyske borgere ble internert, samt 600.000 italiensk-amerikanere.

Den liberalismen Vesten smykker seg med, og under hvis fane den tar inn millioner av muslimer, er tynn. Like tynn som den sivilisasjonens hinne som nazismen rev i stykker. Det ble en kamp på liv og død.

11. time

Jeg tror Storhaug er for pessimistisk. Demokratier lar seg presse svært langt, men når det står med ryggen mot veggen våkner overlevelsesinstinktet.

Da må man vite: Hvem er vi og hva kjemper vi for?

Da er jeg redd “frihetsverdier” er for tynt. De er en viktig del av det moderne prosjekt. Men noe av problemet er nettopp det moderne prosjekt som lot seg selvforføre til en tro på at det kunne gå over i et postmoderne Utopia. Krigen ble avskaffet og dialogen innført.

IS og terror i Europas og USAs gater fører til bråoppvåkning for mange. De forstår at dette ikke er noe som vil forsvinne av seg selv.

Storhaug har med sin bok levert et viktig bidrag til å forstå problemets omfang og dybde. Islam i sin nåværende form betyr krig. Men skal religionen menneskeliggjøres må man vite hva man står for, også i religiøs henseende. Religion er ikke et tilbakelagt stadium. Såpass bør islam ha lært oss.

omslag.storhaug

ANNONSE