Uncategorized

Asylinnvandringen er ikke noen kanal for å skaffe tilgang på arbeidskraft som det norske samfunnet har behov for. Den er aldri ment å være det, og erfaringene har til gangs vist at den heller ikke er det, uansett hvor enorme ressurser som har vært pøst inn i tiltak fra myndighetenes side. Forsøk på å fremstille det det som at vi nå bare trenger å bli enda litt flinkere til å integrere og få folk i jobb for at alt skal gå så bra så, er ikke annet enn krampaktig virkelighetsfornektelse basert på den selvoppgivende forestillingen at vi har ikke annet valg enn å ta imot innvandrerne.

Virkningen av en slik tilnærming er som å love ut en enorm premie til alle som på en eller annen måte klarer å lure seg hit via asylinstituttet. Det er – og dette er ikke noen spådom, men en realitet – en oppskrift på å friste millioner og atter millioner til å satse alt de har på å forlate sitt land, eller det land de faktisk oppholder seg i, for å kunne bli en del av de europeiske velferdsstater. En oppskrift som verken tjener oss som mottagerland eller de landene de reiser fra.

ANNONSE