Kunstbilde

Gustav Wentzel (1859-1927)
Olje på lerret, 144 x 191 cm, Nasjonalmuséet, Oslo.

i tiden fram til Unionsoppløsningen i 1905 ble det i Norge, og på mange områder, lagt vekt på nasjonsbygging, ikke minst innen bildekunst, musikk og litteratur.

Men hva er det egentlig som gjør kunst nasjonal? Kunstnerens statsborgerskap, valg av motiver eller spesielle stiltrekk?

I.C. Dahl og düsseldorferne mottok sterke inntrykk fra tysk malerkunst – men vi skal heller ikke se bort fra at Hans Gude i sin lærergjerning i Düsseldorf og Berlin øvet stor innflytelse på både tysk og europeisk malerkunst. I.C. Dahls stil ligger ofte nær opp til hans venn Caspar David Friedrichs, men de fleste av oss vil nok allikevel betrakte både Dahl og Gude som rotnorske.

Men dette med nasjonal stil kan vi også ane i betydelig eldre kunst både fra renessansen og tidligere. Med litt oversikt lar det seg gjøre å skille mellom flamske, tyske, franske og italienske renessanse-arbeider, selv om kunstnerne den gang ikke i og for seg bestrebet seg på å være nasjonale i vår forstand.

Her har Gustav Wentzel tatt for seg et uomtvistelig norsk motiv fra Setesdal i Aust-Agder, med nasjonaldrakter og folkedans (riktig nok uten den villskap Halfdan Egedius la for dagen i Spil og Dans fra 1896).

ANNONSE

Her passer det med Edvard Griegs Norske danser op. 35 (1881), opprinnelig skrevet for firhendig klaver, orkestrert av Hans Sitt, og fremført av Göteborgsymfonikerne under ledelse av Neeme Järvi.

ANNONSE
Donationer til document.dk motas med tak :-)