Noe av det verste som kan skje ved vår sivilisasjon, er at den slutter å tro på djevelen, sa C.S Lewis. Og jeg tror han har rett. Europas forvirrende svar i møte med islam viser oss hva som skjer når religionen mister sin betydning for hele nasjoner og deres lederskap.

I dag feirer vi Olsok, dagen for slaget på Stiklestad, Norges mest berømte slag der Norges mest berømte konge, Olav den hellige, falt. Få konger har hatt så mye å si for vår selvforståelse som ham. Han var med på å innføre en virkelighetsforståelse som brøt fundamentalt med alt hva vi hadde vært tidligere. Det var et nytt samfunn som vokste fram. Men det har blitt vanskelig å forsvare Olav den hellige. I vår sekulære tidsalder misliker vi hans metoder, vi kan ikke akseptere at gode verdier blir innført eller forsvart med vold. Nå er det verdiene i seg selv som skal vinne kampen, vi klarer hverken å forstå motstanderen eller hans tro, og motstanden blir deretter.

Under sin kongsgjerning fra 1015 til 1028 innførte kong Olav lover som senere lovtekster kaller for «kristenretten». Lover som vernet enkeltindividet, også de svakeste blant oss. Og da, som nå, vekket det negative reaksjoner.
I 1023, ved tinget på Moster, forbød Olav bloting og andre hedenske religiøse skikker. Han påbød at alle som døde, skulle begraves i vigslet jord, og ikke lenger i gravhauger ved ættegårdene. Hver søndag og festdag gjennom kirkeåret skulle holdes hellig, noe som selvfølgelig innebar at bonden ikke kunne jobbe den dagen. Slaveri ble forbudt, noe som møtte like stor motstand som senere slaveri-motstand.

Også kvinners og barns stilling ble styrket på Moster. Kristenretten fastslo at kvinner måtte si frivillig «ja» til en manns ønske om ekteskap, helt i tråd med kristendommens forkynnelse av menneskets frie vilje og likeverd mellom kjønnene. Hvis ikke, ble ekteskapet kjent ugyldig. Kvinnen ble løst av ættenes innbyrdes avtaler og uenigheter, hun kunne som mannen, innenfor de rammene et hardt liv ga, ta egne valg for livet sitt.

Barnedrap ble praktisert både i norrøne og andre førkristne samfunn. Den norrøne skikken «knesetting» markerte innlemmelsen av et barn i ætten. Mellom fødselen og knesettingen kunne barnet settes ut i skogen for å dø i ekstreme situasjoner, eksempelvis dersom det var uår eller annen elendighet. Etter knesettingen ble dette regnet som drap, og ble straffet. Knesettingen innebar sosial fødsel, og ingen kunne bryte med det uten å rammes av loven.

Ved innføringen av kristenretten overtok barnedåpen skikken med knesetting, og farens rett til å sette barn ut i skogen ble forbudt.

Disse lovendringene representerte imidlertid noe mer enn enkeltstående lovendringer. De representerte en tro på en rasjonell skapergud som hadde en god vilje med sitt skaperverk, men der syndefallet hadde ført det hele ut i uorden; verden var blitt en kamparena mellom det gode og det onde, en kamparena der Gud hadde gjort seg avhengig av mennesket for å lykkes. “Gå derfor ut å gjør alle mine folkeslag til disipler”, sa Mesteren. Kirken ble hans brud, og det er mer enn billedlig talt.

Dette samspillet mellom Gud og mennesket, der mennesket, ved dåpen, forstod seg selv i en hellig relasjon med Treenigheten, la grunnlaget for en helt ny måte å tenke samfunn på. Mennesket fikk et guddommelig ideal å strekke seg etter, våre konger og begynnende statsdannelser fikk et teologisk fundament vi i dag avviser som antikvariske og irrelevante.

Men paradokset er at mens sivilisasjonen reiste seg i den kristne middelalderen, ser vi sivilisasjonen forfalle i vår gudløse sekulære tidsalder. Mens mennesket i middelalderens Europa kjempet mot djevelens og alle gjerninger, ser det sekulære mennesket det som en plikt å akseptere ethvert menneskets tro. Middelalderens europeer så katedraler og universiteter skyte i været og skape en ny tidsalder. Det var kirken som drog oss ut av den mørke middelalderen og inn i lyset, og her i Norge var det Olav Tryggvason og Olav den hellige som kjempet kampen. I dag ser vi terror ødelegge det hele, det er et mørke som legger seg over oss.

For det kristne mennesket i middelalderen var det ikke vanskelig å forstå hvem som var Europas største fiende. Etter at nordiske vikinger var blitt kristnet og sivilisert, var  islam en vedvarende trussel fra sør. Kristenheten så med vantro på muslimers behandling av sine kvinner og deres krav om den totale underkastelse under Allah. Men Europa forstod hva som stod på spill, de skjønte hvem de kjempet mot.

Men med opplysningstiden forsvant evnen til å forstå islam motstand mot europeisk kultur. Det ble vanlig for Europas stater å betale store midler til de muslimske statene i Nord-Afrika for å unngå at Europas handelsskip skulle bli tatt i sjørøveri. Over en million europeere ble tatt som slaver frem mot 1800-tallet, før Europas kolonisering gjorde praksisen umulig. Selv Napoleon opplevde at egypterne avviste hans sekulære forsvar for frihet, likhet og brorskap, men han forstod ikke hvorfor. Og slik har det fortsatt fram til i dag, våre sekulære fremstøt har aldri blitt tatt vel imot, men vi prøver igjen og igjen, senest denne uken da president Hollande inviterte religiøse ledere for alle religioner i Frankrike til samtale i presidentpalasset. Vår nye sekulære religions eneste svar på ondskapen er nemlig at ondskapen ikke har et åndelig utgangspunkt, men er et resultat materielle betingelser, hvilket er helt naturlig, ettersom sekularismen i sin natur er fullt ut materiell.

Olav den hellige ville imidlertid sagt det var djevelens verk, dersom han hadde sett hva muslimske terrorister er i stand til, og han hadde gitt oss beskjed om å kjempe. I dag forstår vi hverken hva vi møter, eller hvordan vi skal bekjempe ondskapen vi ser flomme mot oss.

Vår sivilisasjon forfaller, våre ledere kaller det kulturell berikelse, og forkaster tradisjonen fra hellig Olav. Vi tror alle på noe, og dagens situasjon er et resultat av en tro, en tro på at mennesker har nok med seg selv.