Kommentar

Filmen «Den 12. Mann» forsterker en tydelig trend: Fascinasjonen for annen verdenkrig er nesten endeløs. Særlig ungdom flokker seg i kinosalen for å se dramaet om hvordan Jan Baalsrud lurte nazistene. Men den dypere forståelsen for Baalsrud og jøssingenes største problem går ungdommen hus forbi: Krigens største tragedie var nemlig paranoiaen som oppsto da det nasjonale samholdet forsvant, og ingen lenger kunne vite hvem som holdt med hvem. Ingen var lenger til å stole på, og ingen steder var egentlig trygt. Det samme femtekolonne-problemet er i ferd med å utvikle seg i dagens Europa, men ungdommen som står midt oppe i det hverken forstår det eller bryr seg. De vil ha action, men ikke advarsler.

Det er lett å glemme tingenes tilstand på nyåret 1940: Bare særinger og bygdetullinger advarte om hvilke redsler nazismen ville føre med seg, og alarmistene ble møtt med både hån og latter: «Krig i Norge? Er du helt rusk?» Ingen visste om sosialismen eller dens toeggede tvilling nasjonalsosialismen var veien til et bedre samfunn. Ingen visste at det ville bli en verdenskrig de neste fem årene. Når nazistene marsjerte oppover Karl Johan, var det fortsatt mange som så på «mirakelet» Tysklands arbeiderklasse hadde opplevet etter depresjonen som glimrende politikk – en depresjon som er hinsides hva våre NAV-bortskjemte snøfnugg kan forestille seg. «Førerens» sosiale politikk og samfunnsprosjekt skapte stor debatt, men fikk også stor sympati blant mange mennesker på utsiden av Tyskland. Selv England hadde et nazi-parti. Dette forklarer hvorfor nazistene fikk alt de trengte av sympatisører, medløpere, spioner og hjelpere i Norge bare kort tid etter invasjonen av Norge.

Før 9. april 1940 var krig i Norge like utenkelig som i dag. 

Før invasjonen var det altså ubehagelig normalt å sympatisere med nasjonalsosialismen. Riktignok var trakasseringen av jøder i Tyskland godt kjent, og voldsbruken skapte mye bekymring, men det germanske hadde stor gjenklang i Norge: Hvis ungdommen ikke tror meg, er det bare å ta en tur i Frognerparken og studere Vigelands skulpturer: Skulpturer og malerier fra denne tiden var gjennomsyret av nasjonalisme, det staute mennesket med ariske trekk, og bonderomantikk med kraftige haker, gyldengule kornband, og blå blikk mot fremtiden. Det er ikke bare tilfeldig at tyskerne var overbevist om at de ville bli tatt godt imot av nordmenn flest. Og i sannhet: Ubehagelig mange ønsket dem velkommen, selv på Stortinget.

ANNONSE

Et annet likhetstrekk fra 1940 til i dag, (som ingen opplyser kinomørkets krigsinteresserte publikum om), er den sterke troen på pasifisme, fred, nedrustning, og opphør av all fiendskap som hersket i Norge før krigsutbruddet – akkurat som i dag. Første verdenskrig var et mareritt for Europa. Man ble besatt av å skape «fred i vår tid» og vennskap mellom alle folkeslag og kulturer for enhver pris. «Det brukne geværs politikk» var navnet på det norske Arbeiderpartiets antimilitaristiske førkrigspolitikk, og den innebar å systematisk bygge ned forsvaret fordi man mente at opprustning og militarisering var konfliktskapende – akkurat som i dag. Dette var en hovedårsak til at Norge var fullstendig uforberedt på invasjonen 9. april, og sto uten et seriøst luftforsvar eller mobilisering. Regjeringen Nygaarsdvold ble tatt på senga, trass utallige advarsler. Heller ikke i dag fungerer advarsler.

Førkrigstidens «fred-i-vår tid» har gått i full sirkel. 

Førkrigstidens «fred-for-enhver-pris-zeitgeist» har hersket i Europa etter den kalde krigen og murens fall: Fiendskap er avviklet og militærvesenet ble bygget ned. Farlig men forførende sosialistisk tankegods om nedriving av grenser, unioner, overnasjonalitet, og at alle kulturer og folkeslag kan bli venner, har blitt et fundament selv for høyreorienterte politikere – særlig blant de under 40 som aldri har opplevet Norge uten flerkulturen. Dette fikk partiet Høyre til å gi opp konservatismen til fordel for en uforklarlig høyre-sosialdemokratisk politisk bastard. Akkurat som Arbeiderpartiet tror Høyre på myten om at alle mennesker egentlig er like, ønsker det samme, og vil skape det samme gode samfunn. Det har igjen sørget for at tanken på invasjon, fiender og krig er fullstendig fraværende hos unge nordmenn. Fiender? Noe så latterlig! Den som snakker om sånt, pisker opp hat. Den som sier islam er noe annet enn fred, er en krigshisser. Krig er umulig! Ring a bell? Nei. I kinomørket ringer ingen bjeller. Popcorn blir fortært, men ingenting blir lært.

«Den 12. mann» er laget i et Europa som jøder igjen rømmer fra.

Angivelig flytter jødene fra Europa fordi «høyreekstremismen» igjen er på fremmarsj, mens muslimer som kalles «de nye jødene» pussig nok flommer til Europa. (Strange indeed) Jødene selv forteller imidlertid sannheten: De rømmer fra fra islam, slik de har gjort i 1400 år. De rømmer til Israel fordi Europa atter har omfavnet en ny totalitær ideologi, i et fåfengt håp om at islam skal bli en del av «det nye vi», i et nytt, bedre og mer inkluderende Europa som skal ende opp i fred i vår tid. Og nåde den tullingen som våger å påstå at denne fremmede ørken-ideologien er antidemokratisk, antivestlig og har representert en dødelig fare for fred, frihet, sivilisasjon, opplysning, fornuft, vantro, jøder, kvinner og kritikere i 1400 år. Sannheten har blitt «hatprat». Ministry of Facebook sletter deg for å gjengi historie.

Denne ekle sannheten er ikke i tråd med det ungdommen er dressert til å mene. Kinopublikummet ser en motstandsmann bli jaktet på av totalitære krefter, men trekker ingen paralleller til Iran, Saudi-Arabia, Charlie Hebdo eller de mange islamkritikerne som må leve med sikkerhetsvakter resten av livet midt i «fredelige» Europa. Tvert om: Utenfor kinomørket blir Allahs terrorister kalt «sinnsyke som misbruker islam», og ferdig med det problemet. Som om naziene som jaktet på Baalsrud var «sinnsyke som misforsto nazismen»? Herregud.

Hvor lenge skal man unnskylde en syk ide fra 600-tallet? Hvorfor skal et politisk lovverk fra en fremmed gud beskyttes av oss vantro? Det er en massepsykose uten like, og selv ikke væpnede soldater i Paris, og «sikre kvinnesoner» i Berlin får hjernen til å våkne. Hva skal til da? En voldtektsbølge? Ikke det heller nei. Hva med iranske kvinner som risikerer livet for å protestere mot hijab? Nope. Hysj!

Politikk er en ting. Å bli invadert er noe helt annet.

En ting er å ha sympati for fremmedkultur og politiske løsninger – noe helt annet er å bli invadert med våpenmakt av det samme. For de fleste nordmenn i 1940 var det dråpen. Å opprettholde den sympatien og dermed støtte okkupantene…se, der går grensen. Problemet var at mange nordmenn gjorde nettopp det, og for motstandsbevegelsen ble det den virkelig store hodepinen. Det var lett å identifisere okkupantene. Det var umulig å identifisere femtekolonnen, for man kan se uniformer, men ikke hva folk har inne i hodet. Baalsrud og Jøssingenes farligste fiende var ikke nazister i uniform, men nordmenn i sivil.

Hvordan skaper man en effektiv motstand mot okkupasjonsmakten når man ikke vet hvem som er venner og fiender? Hva gjør du når du ikke vet om naboen, broren din, eller vennene dine kan angi deg? Hva gjør du når du må komme deg i skjul, men ikke kan vi vite om du ber venn eller fiende om hjelp? Forsøk å sette deg inn i den hverdagen du, for det var en konstant fare for absolutt alle som hjalp Baalsrud. Ett feil ord, og du kunne være i torturistenes vold, mens du skrek ut navn på andre medskyldige. Det er nøyaktig det som foregår i Iran mens du leser dette. (Ta et minutts stillhet og tenk over det – og hvor norske «feminister» har plassert seg)

Angiveriet er en konstant fare for alle som jobber mot det iranske preste-regimet. Man kan aldri være helt trygg, slik som ingen profilerte islamkritikere kan være helt trygge i dagens Europa. Paranoiaen er vel begrunnet, og faren høyst reell. Det burde få alle gode, demokratiske landsmenn og journalister til å ta disse utsatte islam-kritikernes parti. Uforbeholdent og modig. I stedet skjer det motsatte: Landsmenn og journalister tar islam sitt parti, og mener åpenbart at truslene mot liv og helse er deres egen skyld. Det har blitt farlig å være ateist i det sekulære Europa, og ungdommen synes det er bra. (Sic!) De synes «Sana» i serien Skam som noe veldig spennende, og tar parti med henne. Sammen mot fremtiden! Men hvilken fremtid? Hvem sin fremtid? Hva er det dere vil? Hva er det Sana og hennes felles sektmedlemmer vil? Problemet oppstår ikke fordi jeg påpeker det. Det er der. Konstant.

Dagens ideologiske invasjon er er unik i historisk sammenheng. 

Den fremmede ideologien med en ny politikk og nytt lovverk fra Allah invaderer ikke Europa gjennom å trenge seg inn med stridvogner, fly og kanonbåter. (Eller sverd, lanser og kavaleri som i 1683) Denne gang er islam en nisse på lasset med «stakkarene» som kommer marsjerende i flokk på motorveien med joggesko og smarttelefoner. Islam invaderer ikke Europa gjennom angrep. Denne gang er den invitert til Europa med åpne armer, av voksne folk som ikke fulgte med i historietimen. Fiender av Europas frihet, demokrati, sekulære lovverk, hvite, kvinner, jøder og vantro ønskes hjertelig velkommen, fordi vi skylder dem det. (Nei, vi gjør ikke det) Åpne ditt hjem! Vi burde invitere mange flere. De er ofre, og de er som oss. Og mange er kanskje det? Men alle? Hvem er ikke som oss? Hvem er hvem? Hvordan ser vi forskjell? Å stille slike spørsmål er forræderi mot EU. Det kan koste deg jobben, venner, familie og fremtiden. Derfor tør svært få å stille slike spørsmål – akkurat som om vi allerede var under okkupasjon. Tenk det.

En femtekolonnist er en infiltratør, spion, sabotør, sympatisør som driver med politisk eller militær aktivitet til fordel for et land, kultur eller annen maktorganisasjon, og hvis formål er å undergrave eller styrte den sittende makt. Dette er en 100% nøyaktig beskrivelse av Vestens millioner salfistiske islamister som gjemmer seg blant såkalt moderate muslimer, som igjen har blitt en hverdagslig del av alle byer og tettsteder over hele Europa. Men hvem er hvem? Hvor går grensen? Hvem stoler på hvem? Stoler muslimer på hverandre? Hva er moderat? Hvilke moskeer vil velge Vestens side i et oppgjør? Hvor ligger lojaliteten, og hvordan skal vi vite det sikkert? Sånt er det umulig å svare på, for svarene finnes ikke. Og derfor er ethvert hint om at islam er en fiende av Europa fullstendig utålelig for presse, elite og ungdom. En krenkelse. Et absolutt tabu. Vi er alle venner, og dermed basta! Slutt å «spre hat» Kent, så forsvinner hele problematikken. Koko oppi lia…

Et falskt fellesskap som vil ende med forferdelse. 

Selvbedrag virker bare enn så lenge. Det er dette marerittet som gjør at venstresiden og liberalistene reagerer med stadig mer hysterisk hat mot enhver som ymter om at islam ikke tilhører Vesten. Og islam tilhører virkelig ikke Vesten. Derfor later de som dårlig integrering (hva nå enn det måtte være) er vår skyld og ikke innvandrernes. Derfor innføres det sensurlover som skal stoppe ytringer om at «samholdet» i flerkulturelle stater er en vits. Derfor er man «høyreekstremist» hvis man bruker ordet «balkanisering» som advarsel om hva som kommer. Alle skjønner at islamske enklaver ikke kommer til å oppløse seg selv. Alle forstår at oppblomstringen av moskeer ikke er noe som styrker hverken Europa eller flerkulturen, for det er hverken imamene eller menighetens prioritet. Allahs disipler har en større og viktigere ledestjerne. Alle skjønner at det ikke er europeere som holder muslimer utenfor vårt samfunn, men muslimer selv som holder hverandre på plass innenfor islam. Trusselen om dødsstraff for frafall burde være et hint, men løgnen må bestå. Løgnen har blitt viktigere enn fakta. Løgnen er en del av pensum.

Det flerkulturelle korthuset må opprettholdes for enhver pris, for hvis det slår sprekker, så slår også splittelsen ut i full blomst. Og hvis konflikten mellom Europa og islam anerkjennes, så kommer den store islamske vreden til syne for fullt midt iblant oss, og ingenting vil kunne stoppe den. Da blir også spørsmålet om femtekolonnen brennhett over natten: Hvem er hvem? Hvem er lojale mot hva? Det er et mareritt som vil rive Europa i fillebiter og kan skape full borgerkrig mye fortere enn noen liker å innrømme – og derfor blir ikke moderne jøssinger tålt. De skal jaktes på og brennmerkes som «fremmedfiendtlige». De skal jages under steiner så de aldri tør å krype frem. Flerkultur SKAL lykkes! Undergrunnsaviser og alternative media skal ignoreres eller erklæres «hatefulle». Nye nasjonalkonservative partier er naziavleggere. Europa blir ikke bare invadert av islams ideologi – vi er like mye invadert av flerkulturens totalitære idioti.

Still kritiske spørsmål for pokker!

Det ungdommen bør gjøre nå, er å stille flere spørsmål om samhold, nasjon, kultur og fellesskap. Ikke bare godta de fine festtalene og skoleboklærdommen, men heller tenke kritisk over sannhetsgehalten i det de har lært om samhold og fellessskap – for i Sverige faller samfunnet fra hverandre, og Sverige ligger bare litt foran utviklingen i Norge. Svensk ungdom har vokst opp med et narrativ om samhold og fellesskap mellom alle mennesker på jord, men i virkeligheten har samfunnet deres blitt en politisk bombe som bare venter på å eksplodere, og nå begynner alle å skule på hverandre: Hvem er hvem? Hvem er venn? Hvem vil hva? Og de muslimske hordene Sverige har invitert inn til gratis bolig, blondiner og cash er ikke det minste flaue over å tone sine sorte og grønne flagg i store opptog: Femtekolonnen har blitt så stor at den ikke trenger å gjemme seg lenger, og fortsatt er de flerkulturelle fjolsene hellig overbevist om at de fremmede vil kjempe for Europas verdier, og styrke Sverige og det svenske. Hvor dum er det lov å bli?

Europa har alltid hatt indre fiender

Dette ville ikke vært så kritisk hvis vi europeere av alle etnisiteter sto sammen om Europas verdslige verdier. Men også her går splittelsen så dypt at det knapt kan lappes sammen, for flerkulturens idealister har ikke tenkt å innrømme sine alvorlige feil; de graver seg heller bare dypere og dypere inn i islams bekmørke tunell, og islam trenger alltid flere medløpere. Uansett motiv. Dermed handler ikke dette lenger om en kamp mellom islam og Europa, men et alle mot alle på europeisk jord.

Vesten hadde samme problemet med femtekolonnister under hele den kalde krigen: Sovjetuionens enorme hær av stridvogner og soldater bare ventet på å rulle inn i Vest-Europa – hvor en hær av venstrevridde drømmere og revolusjonister var klare til å ønske kommunistene hjertelig velkommen. Hurra! Hadde medlemmer av AKP-ml og Kommunistpartiet fått gå løse rundt da? Kunne man stolt på de rødeste medlemmene av Arbeiderpartiet da? Kunne man stole på noen som helst på venstresiden? Det er dette svært ubehagelige faktumet «Den 12. Mann» (og andre krigsfilmer) ikke tør å grave dypere i: Angiveriet. Mistilliten. Sammenbruddet i samholdet. Hvordan roen og tryggheten forsvinner, og erstattes med en fullstendig berettiget paranoia. Nazister i lærfrakk er både lette å gjenkjenne og mislike. Nordmenn i lusekofte med vennlig smil og hat mot det norske demokratiet i hodet? Hvordan gjenkjenner man det? Problemet er ikke teoretisk. Det er like virkelig som kreft, og minst like farlig.

Flerkultur-kritikere farligere enn flerkulturen? 

Det «flerkulturelle» korthuset som er bygget i 40 år har blitt «too big to fail», og derfor må alle midler tas i bruk for å beskytte det. Å løpe det anti-europeiske sitt ærend blir regnet som høyverdig selv langt opp i regjering og Stortinget, og enigheten om at islamkritikerne må stoppes og knebles er nesten unison i presse og media – for kanskje islam blir menneskevennlig og vestlig da? Taushet og underkastelse er veien til integrering og samhold. Forskjeller skaper fellesskap! Sverige dannet verdens første feministiske regjering. Den dro til Iran, tok på hijab og hyllet manne-regimet. Sviket mot Irans kvinner skal hjemsøke dem til de dør. I promise.

Det er vondt og vanskelig å kjempe mot mørket, og så lett å bøye seg for bøller i håp om at de blir mindre bøllete, eller finner andre ofre. Det er behagelig å stille seg nøytral, men konflikter rammer de nøytrale like hardt. Kanskje hvis vi innfører enda flere krigføre menn fra dysfunksjonelle islamske land, tar på hijab, gir dem kurs i kulturforståelse og babler om solidaritet så kan kvinner kan atter gå trygt på europeiske gater i korte skjørt? Det er strategien, nå som før, og det er eneste strategi. Verktøykassen er tom. Det SKAL virke, fordi det MÅ virke. Oh dear…

Det er godt med et grøss på kino, men ikke la oss lære noe av historien eller samtiden, ikke la oss tenke over problemene vi selv skaper, og ikke la oss ikke stå for våre egne verdier. Ikke la oss forlange at andre som nyter godt av de verdiene stiller seg uforbeholdent på lag med oss og dropper all antidemokratisk ideologi, det kunne jo krenke inntrengernes følelser. Offisielt finnes det nemlig ingen femtekolonne, fiender er fiksjon, og krig skjer bare på film. Ikke sant?

 
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_brukne_geværs_politikk

https://no.wikipedia.org/wiki/Femtekolonnist

Kjøp Kent Andersens bok her!

ANNONSE
Donationer til document.dk motas med tak :-)

Læs også

Hva er sikkerhet -
Vi som siger Nej -
Opgøret -
Asymmetrisk krig -

Ét svar til “Den 12. mand og den 5. kolonne”

  1. olesiggaardandersen siger:

    Tak til Kent Andersen for at råbe vagt I gevær. Jeg tror alle skandinaver forstår norsk uden problemer. Men Kent Andersens advarsel bør oversættes til engelsk, tysk, fransk, italiensk, spansk og måske russisk.