Kunstbilde

Frontpanel av romersk sarkofag, marmor, bredde 179 cm, Eremitagen, St. Petersburg.

Av tekniske grunner – moderat bruk av løpende bor – kan denne sarkofagen anslagsvis dateres til den antoninsk-severiske periode en gang på 100-tallet.

Motivet. som er hentet fra gresk mytologi, er kjent fra flere omtrent samtidige sarkofager, og skildrer hvordan det gikk da solguden Helios‘ sønn Faëton fikk lov til å styre solvognen – under den uttrykkelige forutsetning at han skulle holde seg til den fastlagte ruten (noe det sies at selveste Zevs ikke våget å prøve).

Det gikk hverken verre eller bedre enn at den uerfarne kusken mistet styringen over hestene, slik at den vinglete kursen medførte fare for at både himmel og jord kunne settes i brann. Så før det skjedde uopprettelige katastrofer, kastet Zevs sin tordenkile på Faëton, som havnet i elven Eridan (i relieffet symbolisert ved flodguden i nedre høyre hjørne).

Som myten om Ikaros er også Faëton et skrekk-eksempel på hvordan det som regel går når man lar seg styre av hybris (overmot), og forsøker seg på en oppgave man ikke kan makte.

ANNONSE

Faëton er selvfølgelig nevnt i Ovids Metamorfoser. vi finner en engelsk gjendiktning her.

Carl Nielsens Helios-ouverture op. 17 (1902) med Danmark Radios Symfoniorkester og Osmo Vänskä. Komponisten innleder partituret med de følgende linjer:

Stilhed og Mørke — saa stiger Sol under frydefuld Lovsang — vandrer sin gyldne Vej — sænker sig stille i Hav.

ANNONSE
Donationer til document.dk motas med tak :-)