Kommentar



I kam­pen mot islam blir den kristne kirke  anklaget for unn­fal­l­en­het og feighet. Det som har kjen­neteg­net de siste års lære  er pasi­fisme og man­gel på mot til å akseptere stri­den i kam­pen for vår sivil­isas­jon. Det er lite igjen både av vil­jen til  å iden­ti­fis­ere fien­der, som det å akseptere fysisk innsats for å forsvare seg. Mar­tin Luther var i sin tid ikke redd for å kalle Tyrkia  ond­skapens mørke, og i kam­pen mot nazis­men ba kirkens menn om vel­signelse i korsto­get for å frigjøre Europa. I dag er det imi­dler­tid som om bøn­nen alene skal gjøre alt arbeide. Kris­ten tro er blitt en reli­gion for de som ikke ønsker aktiv han­dling.

Men er det en rett forståelse av kris­ten tro?

En av de frem­ste formi­dlerne av den kristne tros mang­foldighet, var G.K. Chester­ton, og i boka Ortodoksi tok han et kraftig oppgjør med dem som angriper kris­ten­dom­men for at den enten bare er det ene eller det andre, fred eller krig. Et av Chester­tons mål var å vise at det alltid har vært kirkens mål å holde to farger opp på samme tid, men uten å blande dem sam­men.

Han skriver at slik er det også med beskyld­nin­gen om at kirken enten har vært preget av under­danighet eller mak­tlyst, Chester­ton mener det ikke stem­mer. Han peker på at det er sant at kirken ba noen menn om å kjempe og andre om å la være å kjempe. Og at det var sant at de som kjem­pet, var som lyn, og de som ikke kjem­pet var som stat­uer. Han ser det gode i å kjempe for det som er rett, på samme tid som det må være noe godt i pasi­fis­men, men at det kirken i sin tid gjorde, var å hin­dre at disse to gode ten­denser utelukket hveran­dre.

ANNONSE

Mid­de­lalderens pasi­fis­ter ble munker, mens krigerne ble kors­farere, begge deler like godt og rik­tig fra kirkens ståsted, og Chester­ton skriver:

Pasi­fis­tene for­sikrer oss alltid at når løven leg­ger seg ved siden av lam­met, da blir den som et lam. Men det er bru­tal annek­sjon­slyst og impe­ri­al­isme fra lam­mets side. Det betyr jo ganske enkelt at lam­met sluker løven i stedet for, som ellers, at løven sluker lam­met. Det virke­lige prob­lem er: Kan løven legge seg ved siden av lam­met og fremde­les beholde sin kon­gelige vill­skap? Det er dette prob­lemet kirken har prøvd å løse, og mirak­let er at det lykkes.

Chester­ton skriver videre at det er denne oppdagelsen, at det er mulig å være barmh­jer­tig, men sam­tidig streng, som er den nye likevek­ten i den kristne etikken. Han mener at heden­skapet er som en mar­morsøyle som beholder sin reis­ning på grunn av de sym­metriske pro­porsjoner, mens kris­ten­dom­men er som er kjem­pemes­sig for­reven og even­tyrlig klippe som svaier ved den min­ste berøring, men den har allikevel tronet i årtusener fordi alle dens besyn­derlige utvek­ster holder den nøyak­tig i likevekt. Sam­tidig er Chester­ton klar på at kirken veldig lett kan la seg bli mis­brukt, og da særlig hvis man svekker den ene tanken i forhold til en annen. Han peker på at den kristne hyr­den ikke leder en flokk av sauer, men en horde av okser og tigre, av for­fer­delige ide­aler og fortærende dog­mer, alle sam­men sterke nok til å lage falske reli­gioner med makt til å legge ver­den øde. Det var der­for så nød­vendig å definere troens lære­set­ninger så bestemt som mulig, også for at men­neskene skulle få nyte almin­nelige fri­heter, og han skriver:

Dette er even­tyret om den ortodokse kris­ten­dom. Folk har fått for vane å snakke nokså tåpelig om ortodoksi som noe tungt og kjed­som­melig og firkan­tet. Det har aldri vært noe så farlig og nervepir­rende som ret­troen­heten. Den skaper sunnhet, og det er mye mer drama­tisk å være sunn enn å være gal. Det betyr å holde seg i likevekt bak et spann av galop­perende hes­ter, slik at man svaier snart hit og snart dit, men likevel hele tiden beholder stat­uens ynde og matem­atikkens nøyak­tighet. Kirken red i sine unge dager sterkt og hur­tig på mang en strid­sh­est. Men det er i høy grad uhis­torisk å si at den drev en enkelt idé ut i van­vidd, i vul­gær fanatisme. Den dreiet til høyre og ven­stre, akku­rat pas­selig til å unngå dødelige hin­dringer. På den ene siden skilte den seg av med ari­an­is­mens veldige masse, som var stivet opp av alle verd­slige mak­ter i den hen­sikt å gjøre kris­ten­dom­men verd­slig. I neste øye­b­likk dreiet den av for å unngå en ori­en­tal­isme som ville ha gjort den uverd­slig. Kirken har aldri vært spak og medgjørlig, den har aldri vært respek­ta­bel. Det ville vært det letteste å ta imot ari­an­is­mens jordiske makt. I det kalvin­is­tiske syt­tende århun­dre ville det vært lett å falle i pre­des­ti­nasjon­slærens avgrunn. Det er lett å være gal, det er lett å være kjet­ter. Det er alltid lett å la tid­sån­den få herredøm­met, vanske­ligheten er å beholde tøy­lene selv. Det er alltid lett å være mod­erne, akku­rat som det er å være snobb. Å gå i disse fel­lene som mote etter mote og sekt etter sekt har stilt opp langs kris­ten­dom­mens vei, med all den vill­farelse og alle de over­driv­elser de rep­re­sen­terer – det ville i sannhet ha vært lett. Det er alltid meget enkelt å falle, det er uen­delig mange vin­kler som fører til fall, det er bare én som gjør at vi står. Å falle i en av disse fel­lene fra gnos­ti­sisme til Chris­t­ian Sci­ence, det er kjed­som­melig liketil. Men å unngå dem alle sam­men, det er et makeløst even­tyr. Og for mitt syn er det som om den him­melske stridsvogn farer tord­nende gjen­nom tidene, med sannheten svaiende på bukken, men uten å falle. Og slengt til jor­den lig­ger alle de dumme kjet­te­riene.

Der var det igjen, dette ordet som vi ikke liker å høre; sannheten. Chester­ton trodde, og var over­be­vist om at sannheten var i Gud, og at Gud var sannheten. En sannhet som begrenset Gud, på samme måte som den måtte begrense men­nes­kets rett til å gjøre hva det selv øns­ket. Og i en tid der biologi og kul­tur utfor­dres på de mest grunn­leggende måter, og kirken ikke har annet å si enn at vi alle må være gode, uansett mot­stand, at sannheten finner vi alle på hver vår måte, er det grunn til å spørre om det ikke er lam­mets naivitet og godtroen­het som har fått sluke løvens kon­gelige vill­skap? Og er det der­for kirken ikke forstår islams a-moralske uforut­sig­barhet eller kjønnskam­p­ens naturstridige pre­misser? Har kirken forkastet sannheten  til fordel for en tid­sånd preget av gudløs rel­a­tivisme?

ANNONSE


  • Jonathan Erik

    Når kirken svikter, har man sannheten.