Kommentar

Angrepet på kirken i Normandie er skjelsettende. På mange plan. Det markerer at jihadistene er villige til å starte total krig i Europa. Det er hva jihad går ut på. Det er ikke så rart at det er mye å ta inn for vanlige mennesker. Men politikerne har hatt år på å forberede seg. De har ikke villet lære.

Det som har utfoldet seg i Syria og Irak er i ferd med å komme til Europa. For innfødte konvertitter og sønner og døtre av europeiske muslimer er det å ta krigen hjem.

Tør noen politiker si det høyt, eller vil de fortsette å behandle det som et forferdelig, men marginalt problem? Mangel på ærlighet vil det demoralisere egen befolkning og gi fienden en fordel. Som Napoleon sa: Kampmoral er alt. Nesten.

ANNONSE

The proof of the pudding is in the eating: Til tross for alle ord om at “Frankrike er i krig”, så oppfører ikke politikerne seg som de er det.

Det er bare ord.

Politikerne kunne begynne å forberede befolkningen på at vi står overfor noe som man ut fra siviliserte normer har vanskelig å forstå. Vi må tilbake til nazismen for å finne maken.

Men tør politikerne trekke paralleller mellom en variant av islam og nazismen? Nei, de tør ikke det, for de bærer på dette “hensynet” som lammer deres tunge.

Men i politikk er det mange måter å si ting på. Folk oppfatter med en gang hvis en politiker forsøker å si noe nytt.

Et angrep på et gudshus er en meget alvorlig handling. Hvis en moske var blitt angrepet ville det blitt slått full alarm over hele Vesten. Dette vet befolkningen også. De registrerer at det er innført to standarder i Europa, der deres kultur står i en lavere kurs.

Tid

adel.kermiche2

Foto: Adel Kermiche som 14-åring. Allerede da hadde han våknet til identiteten som jihadist.

Innerst inne vet man hva henrettelsen av pater Jacquel Hamel betyr, men man orker ikke si det høyt. Man har begynt en erkjennelsesprosess, men hvor lang tid skal “man” bruke? Det ser ikke ut til at jihadistene vil gi politikerne den tiden.

Det skjer nå. Nice var 14. juli, kirken var 26. juli. Angrepene kommer thick and fast.

Det som slår bena under politikerne og mediene er at jihadistenes handlinger velter alle deres forestillinger om hva religion er.

Nå har de i årevis forsvart islam som likestilt med kristendom og jødedom, og Vestens fremste ledere har sogar hevdet at islam står for fred, selv etter de blodigste angrep.

Vekten av fortid

Politikerne har vanskelig for å komme seg av dette sporet. Vekten av begivenhetene tynger, og vekten av deres egen fortid, og ikke minst vekten av deres lojalitet overfor Europas muslimer.

Vestlige politikere klarer ikke rive seg løs fra alle disse bindinger.

Men på et eller annet punkt slutter forståelsen og unnskyldningene. Erdogan har nettopp grepet makten i Tyrkia. Han har gjennomført det kuppet han påstå andre forsøkte på. Amnesty forteller om massiv bruk av tortur i improviserte fengsler. Jo høyere opp på samfunnsstigen, jo brutalere behandling. Generaler voldtas med politikøller.

Slik var også nazistene i 1934 og fremover: Mobben ble mobilisert til terror. Hitler hadde en aggresjon mot folk med posisjon. Erdogan har det samme ønske om å ydmyke de som har vært noe. Han ønsker å danne et regime som er lojalt kun mot ham. Parallellene til Ein Volk, Ein Reich, Ein Führer er relevant: Erdogan bruker mobben til å fjerne den motstand som måtte finnes i det tyrkiske samfunn mot en slik omstilling: Det er først da at Erdogan kan danne det Tyrkia han drømmer om. Det kommer ikke til å være særlig vennnlig innstilt overfor Europa. Det har vi sett lenge.

Likevel er Tyrkia et NATO-land. Dette er mannen Merkel og EU har gjort business med. De støttet han alle som en mot kuppmakerne. Etterpå uttrykker de bekymring for hva som skjer.

Hvor har de vært de siste årene?

Brorskapstegnet

Igjen viser vestlige politikere at de lever på en annen planet. Erdogan gjorde Rabia-tegnet da han landet i Istanbul. Det var Mohamed Morsi og Det muslimske brorskap som vant denne gangen. Ikke hæren. Hva innebærer det for Europa?

Når har Europa et islamistisk aggresivt, paranoid regime på dørstokken. Et regime som vil forvandle Hagia Sophia fra museum til aktiv moske. – Men gjør det noe? spurte en BBC-journalist.

Den europeiske elite stiller med et alvorlig handikap: Den har lagt religion bak seg. Den har kommet lenger. Derfor kunne den se med overbærenhet og toleranse på et islam som fremdeles befinner seg i middelalderen.

Islamisme og jihad velter alle forestillinger om hva religion er. Kristendommen var tilpasset moderniteten, temmet og gjort ufarlig.

Nå eksploderer en importert religion som eliten synes den kunne gå i allianse med, for å svekke de siste rester av tradisjon. Det skulle være en slags belønning. I stedet flyr denne religionens unge løver i strupen på samfunnet.

Make love

Eliten har ikke noe svar. Ikke den franske, ikke den tyske, ikke den britiske. De fortsetter å snakke om fellesskap. Det gamle hippie-slogan gjelder fortsatt: Make love not war.

Men hvis det er war kan man ikke fortsette å elske.

Crunch-time sier amerikanerne. Man må vise hva man duger til.

Politikernes svar er å klynge seg til oppfatninger av samfunnet slik de ønsker det skulle være.

Vi må ikke gi etter for hatet og fiendskapen, hører vi. I en krigssituasjon er dette er det samme som å gå fiendens æren.

Man gråter for sin syke mor: – Ikke gjør jobben vår vanskeligere.

Språket renner over av orwellsk nytale. Det kommer ikke til å hjelpe på noe som helst. Det kommer bare til å egge jihadistene til nye angrep, og Europas muslimer ser at myndighetene er tafatte og desorienterte.

Det er som en oppskrift på polarisering.

ANNONSE

Ét svar til “Opskrift på polarisering”

  1. Lepanto siger:

    Håbet kan kun ligge i, at gennembruddet for en helt anden slags politikere er på tærskelen, i hele Europa. Man kan bare håbe på at f. eks. en mand som Søren Pind i Danmark, er i gang med sin sidste fjollede optræden som magthaver. Men polariseringen har aldrig været værre i vore folk. Man mister også på det personlige plan venskaber og bekendtskaber på stribe over synet på muslimske indvandring og spørgsmålet om islam i Europa. Det er blevet et afgørende spørgsmål i mødet mellem mennesker.