Kunstbilde

Kolorert litografi etter maleri av Adolph Tidemand (1814–1876), publisert i Norske Folkelivsbilleder, utgitt av Chr. Tønsberg i Christiania i tre samlinger, 1854, 1858 og 1861, nå i Nasjonalbiblioteket.

De fleste av litografiene er etter Tidemand, men etter hvert deltok også andre kunstnere. På selve trykket er det påført at Adolph Tidemand malte bildet, Knud Bergslien (1827-1908) reproduserte, mens selve litograferingen ble utført av Winckelmann og sønner i Berlin.

Som kjent utvandret omtrent 800 000 norske borgere til Nord-Amerika mellom 1820 og 1920 – en betydelig del av befolkningen – og dette satte sine spor også i billedkunsten. Tidemand tok for seg slike motiver minst to ganger.

En norsk-språklig emigrantvise (som også finnes på finsk og svensk), nedtegnet og utgitt av blant andre selveste Alf Prøysen i De gamle visene 3, Forlaget For Alle, Oslo 1974:

Farvel du moder Norge nå reiser jeg fra deg,
og sier deg så mange takk fordi du fostret meg.
Du ble for knapp i kosten i mot din arbeidsflokk,
men dine lærde sønner du giver mer enn nok.

Dog elsker jeg deg Norge med dine fjell og vann
og vil så nødig bytte med Vestens prærieland,
men når det gjelder brødet, det er så strengt et bud,
at vi som skogens fugler vi må av redet ut.

I en av disse dale min vugge sto en gang,
der lekte jeg som barn og gjette sauer, kyr og lam.
Der har jeg veltet steiner, der har jeg sanket bær,
ei noen plett på jorden kan blive meg så kjær.

Nå trekker jeg som svalen fra deg til fremmed land,
og over verdenshavet, det store brede vann,
der kan man finne føde hvis man vil bruke flid,
vi takke må Coloumbus som viste veien dit.

Men da jeg skulle reise fra fedreland og hjem,
da falt det mange tårer og hjertet sto på klem,
jeg vendte meg på veien for en gang til å se,
de mange vakre tomter og mangt et lindetre.

Så kom jeg da med flere til hovedstaden frem,
jeg var nok tung om hjertet for jeg var uten hjem.
Der traff jeg emigranter av store og av små,
de skulle bli mitt følge hen over bølgen blå.

Så ble det stiftet vennskap vi ble av samme stand,
vi skulle holde følge til vestens fjerne land.
Vi ba da alle sammen Vårherre følge med,
og gikk ombord i dampern som sto der klar på red.

Jeg så en tåre glinset på broders kinn så våt,
som neppe kunne sige et ord av bare gråt,
Han sagde: Søster kjære Vårherre signe deg
jeg kan ei lenger følge jeg må forlate deg.

Kapteinen steg på brettet, maskinen kom i gang,
vi svingte da med hatten til dem som sto på land,
farvel da Norges strender, farvel da Norge kjær,
jeg tenkte at jeg aldri ville komme deg mer nær.

Jeg sto med hjertets vemod på skipets dekk og så,
mitt kjære gamle Norge forsvinne i det blå,
ja jeg skal gjerne tilstå mitt hjerte sto i brann
da jeg så Norge dukke ned i horisontens rand.

Jeg tenkte på min fader, jeg tenkte på min mor,
de ligger nå og sover i Norges kolde jord,
men der på deres graver skal stå et kors på vakt,
som vise vil det stedet hvor mor og far er lagt.

Men om det skulle hende ut i min levetid,
jeg kommer der tilbake, da går jeg like dit,
der er mitt hjerte hjemme, der så jeg solen først,
jeg aldri kan det glemme for lengsel i mitt brøst.

ANNONSE

Læs også

Mest læst

Nord Stream-mysteriet vokser

Charles III, troens forsvarer?

Læs også