I oktober 2017 er det fem hundre år siden Martin Luther i følge tradisjonen slo opp sine 95 teser på døren til slottskirken i Wittenberg, hvilket gjerne blir regnet som starten på den protestantiske reformasjonen.

Slottskirken skal gjenåpnes om litt, og dronning Margrethe II av Danmark vil da være en av gjestene, også fordi hun på forespørsel har brodert et nytt alterforheng til kirken. I den forbindelse har dronningen gitt et intervju til det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel.
 

Dronning Margrethe II av Danmark, foto: Johannes Jansson/norden.org
 

Å lytte til Hennes Majestet er alltid en fornøyelse, for hun legger bestandig for dagen krystallklar tenkning med en sikker sans for sin rolle, som hun utøver med en klar historisk bevissthet. Men det som gjør intervjuet uvanlig interessant, er at hun også uttaler seg om viktige samtidige spørsmål.

Luthers reformasjon var svært viktig for Danmark, sier Margrethe II i begynnelsen av intervjuet med Manfred Ertel og Britta Sandberg. De dveler litt ved temaet:
 

Spiegel: Kirkene i Tyskland og Danmark utviklet seg siden svært forskjellig. Dere har ikke som Tyskland fullført et strengt skille mellom kirke og stat.
 
Margrethe II: Den store forskjellen mellom de to landene var at det på tysk jord var så mange fyrstedømmer, hvor religionen ble fastlagt av de respektive herskerne. Slik oppstod et lappeteppe av konfesjoner. I Danmark ble kongens tro statsreligion, og vi er til denne dag fornøyd med det.

Den danske dronningen vet godt at hun står på solid folkelig grunn når hun sier dette, til tross for – nei, snarere på grunn av – at Danmark ikke lenger er et så homogent land som før. Intervjuerne bemerker kontrasten til kong Harald Vs mer relativistiske innstilling, og dronningens svar er oppsiktsvekkende:

Norges konge holdt nylig en tale som beskriver et moderne land: “Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.” Ser De Danmark på en lignende måte?
 
Jeg ville ikke si at vi er et flerkulturelt land, men det bor mange mennesker her som har andre røtter, bakgrunner og religioner – flere enn for tredve år siden. Dette gjelder også religionen. Som dansk dronning er jeg av Grunnloven bundet til den lutherske tro, men det utelukker ikke annerledes troende. Tvert imot: Jeg tror det faktum at jeg selv er troende bringer meg nærmere dem som har en annen tro. Forøvrig representerer jeg alle mennesker som er borgere av den danske nasjonen.

Nyhetsmagasinets neste spørsmål sier mye om det ensrettede åndelige klimaet hos det tyske establishment. De snakker til Margrethe II fra en annen planet:

De har vært dronning i mer enn 44 år – år hvor verden har forandret seg betraktelig, også Europa. Hva kan monarkiet stille opp med mot den voksende Europa-skeptisismen?

Svaret viser at dronningen har en adskillig bedre og mindre moralistisk forståelse ikke bare av de politiske bevegelsene i vår tid, men også av historien:
 

Jeg tror mange av oss av høylytt europeisk eufori har glemt at Europa er et konglomerat av forskjellige enheter, altså land. Men hvis du ikke elsker ditt eget land, du ikke kjenner dine egne røtter og ikke relaterer til dem lenger, så vil du også få problemer med resten av Europa. Et tre uten røtter faller om. Et tre med røtter vil før eller senere bli en skog. Jeg tror mange mennesker har glemt hva røttene deres er. Det er en av fordelene med land med et monarki. Monarken tilbyr identitet over generasjoner, og er en del av disse røttene, av hjemlandet.

Margrethe II bekrefter på Spiegels spørsmål at dronningen er en stabiliserende faktor i en omskiftelig verden. Hun blander seg ikke inn i politikken, men kan likevel si noe om det hun tenker, ikke minst i nyttårstalen.
 
Intervjuerne fester seg en smule søvndyssende ved temaet monarki og kjønnsroller, innen de spør om ikke all den kongelige luksusen er litt utidsmessig. Men dronningen lar seg ikke affisere:
 

Jeg tror tross alt at det er riktig. Det er en del av vår tradisjon, og jeg ser det som en plikt å holde disse husene i stand, å fylle dem med liv, og å bevare den historiske arven de representerer.

Det er sjelden tidsånden kommuniserer at man har forpliktelser overfor tradisjon og historie. Desto mer befriende når pliktetikken fremheves fra de hold som fortsatt er verdt betegnelsen institusjoner.

Der Spiegel (tysk)
Der Spiegel (engelsk)