LEDER



Hege Storhaugs boksuksess forteller én ting: Islamkritikerne har fått overtaket i debatten. Thomas Hylland Eriksen kan øse ut sin forakt så mye han vil. Han er i ferd med å tape. Men hva så?

Hva skjer etter at erkjennelsen er seget inn, slik Elin Ørjasæter innrømmet i Aftenposten: Jeg har sovet i timen.

Hva gjør vi?

Erkjennelsen bør først og fremst anvendes på våre egne politikere og forståsegpåere, som for hvert terrorangrep later som de ikke husker det forrige eller ser noen sammenheng.

Torsdag var det ettårsdagen for Charlie Hebdo, en marokkansk dropout fikk mye oppmerksomhet fordi han på en suicidal måte gikk til angrep på politiet med et falskt bombebelte.

The real thing utspant seg i byen Zliten i Libya der en selvbordsbomber sprengte en hel politiskole i lufta. 47 ble drept og 118 såret.

Hva var bakgrunnen for angrepene? To rivaliserende regjeringer inngikk før jul en skjør avtale. Denne ville IS gjerne torpedere. IS bruker ekstremvold som politisk instrument, enten det er i Libya, Egypt, Sinai, Syria eller Irak. Hvis man reduserer Paris-terroren til et spørsmål om retten til å drikke caffè latte, slik Åsne Seierstad litt karikert gjør, har man ikke forstått noen ting.

Charlie er problemet

Problemet er hva ‘Charlie’ har gjort med hodene våre. Det var et uttrykk vi brukte på 60-tallet, og Charlie var Amerika, normen, samfunnet, kulturen.

Charlie er fortsatt problemet, men stilt på hodet. Det som en gang var motkultur – counterculture – Vietnam-protest og selvrealisering – er blitt normen. Der Charlie før likte våpen og innbefattet rednecks, er Charlie nå Obama, dialog og gun control.

ANNONSE

Men Charlie er fortsatt Charlie.

Det betyr at krigen islamister har erklært Vesten, særlig USA og Israel, men alle regimer som ikke bøyer seg for sharia, ikke anerkjennes for hva den er, men bortforklares.

Fjorten år etter 9/11 skriver Terje Tvedt i Morgenbladet i Et verdensbilde bryter sammen.

“Herværende avis polemiserte for eksempel elleve år etter terroranslaget i USA mot dem som var ‘villig til å kjøpe’ at 11. september hadde ’sitt utspring i islam’ (10. august 2012). Som del av et forskningsprosjekt har vi gått gjennom over 200 lederartikler om islam og terrorisme i et utvalg norske aviser mellom 1. januar 2002 og 1. desember 2015. Og selv om flere i det siste har vedgått at det er snakk om terrorhandlinger inspirert av tolkninger av islam, er hovedinntrykket at mediene systematisk har sluttet opp om dette verdensbildet. Terrorismemantraet har insistert på avgrunnen mellom islamsk terrorisme og islam, og som andre mantra har det kanskje virket beroligende, men helt sikkert også intellektuelt bedøvende. For selv om religion betyr lite i redaksjonslokaler i Oslo, tilhører Raqqa en annen verden.”

Benektelsen og fortrengningen er massiv. Når både Barack Obama og Jens Stoltenberg messer på samme litani – at islam ikke har noe med terror å gjøre – stikker det dypt.

Radikalisererende ledere

Vesten har en lederkrise av dimensjoner, og hvis vi snakker om faktorer som bidrar til radikalisering av vestlige borgere så er det disse lederne.

De tror at de unnlater å radikalisere muslimsk ungdom ved å unnskylde islam. De forstår ikke at de bare utløser forakt. Men der deres ord har virkning er på egen befolkning, som de ikke vil se. Europeere og amerikanere vil bli radikalisert av ledere som nekter å ta ansvar.

Hva skjer?

Derfor spørsmålet: Hva skjer etter at islam-kritikerne har vunnet? Med slike ledere ved roret vil det føre til radikalisering også på hjemmebane.

Norske medier gir ingen hjelp til å belyse hvor dypt problemene stikker og hvor svake våre ledere er, selv om dette er allmennkunnskap nå for svært mange, spredt gjennom alternative medier som document.no, rights.no, snaphanen, uriasposten, pjmedia.com, men også aviser som telegraph, og faktisk liberale aviser som new york times.

Terje Tvedt:

“Obama, har imidlertid en analyse av IS i Syria som i beste fall er problematisk og i verste fall vil føre til kaos: ‘Isil er ikke islamsk’ (Obama bruker systematisk Isil og ikke Islamsk stat (IS), og underspiller dermed kalifatets ekspansjonistiske mål), det er kun en terroristorganisasjon og Isil har ‘ingen annen visjon enn å slakte alle som står i dens vei’ (offisiell uttalelse 10. september 2014). Han gjentar nesten det samme etter massehenrettelsene i California: ‘Isil snakker ikke på vegne av islam’, det er fremmed ideologi som sprer seg blant muslimer, muslimer må bekjempe Isil som en gjeng banditter i en dødskult (offisiell uttalelse 6. desember 2015).”

NATOs generalsekretær ga et intervju til DNs Tore Gjerstad i romjulen. Det har lenge vært et særtrekk at norske politikere kan få si dumheter uten at de utfordres.

Stoltenbergs kobling mellom IS og Breivik og hans underlige påstander om at IS består av enkeltpersoner, har vakt oppsikt. Men ikke i sin fulle bredde.

“- Det er selvfølgelig store forskjeller mellom 22. juli og terroren de opplever daglig i Syria, der mennesker drepes på barbariske måter med en helt annen begrunnelse. Det de har til felles er en absolutt forakt for mennesker og menneskerettigheter, en misbruk av religion og ideologi. 22. juli og ISILs terror er begge påminnelser om at det ikke er religiøse grupper, men enkeltindivider som er ansvarlige, enten det er en hvit gutt i Oslo eller en muslim som misbruker islam i Aleppo eller Paris, sier Stoltenberg i et intervju med Dagens Næringsliv.” (Jens Stolteberg)

Religiøs autoritet?

Spørsmålet som umiddelbart melder seg er hvem Stoltenberg er som kan oppkaste seg til autoritet på islam og IS vel og merke. Hva med å innhente litt kunnskap? Hamed Abdel-Samad er egypter og sønn av en imam.

“Samtidig er alle muslimers enhet en illusjon, for det er så mange trosretninger og sekter som hverken teologisk eller politisk stemmer overens. Mohammed profeterte at muslimene ville dele seg i 72 sekter og at 71 av dem ville være kjettere og havne i det evige helvetet. Kun én av dem vil følge den rette vei. Denne gruppen kalte Muhammed ‘den frelste sekten’.”

IS mener at de er de utvalgte.

Teologen Stoltenberg

Stoltenberg må gjerne mene at dette ikke er den sanne islam. Men når han sier det er “misbruk” går han inn og sier noe om at IS ikke har noen grunnlag for å hevde at de representerer islam.

Han begir seg ut i et teologisk minefelt.

Enhver muslimsk trosretning og enhver sekt regner seg i dag for å være den utvalgte og frelste, og betrakter andre muslimer som vantro. Dette er grunnen til hatet mellom sunnier og shiaer, ahamadiyaer, sufier og alevitter.

Dette gir umiddelbart mening for en interessert leser, fordi det forklarer mye av det vi daglig ser: Hvor kommer all volden fra?

Medier – som VG etter fredag 13. på lederplass – og Stoltenberg – bruker i stedet det faktum at de fleste ofre for terror er muslimer som en moralsk brekkstang mot Vesten: Andre -les: muslimene, lider mer. PSTs analysesjef Fitje Hoffmann sa: Dette må vi venne oss til.

Det var et uhyrlig utspill og sier noe om hvor langt vår ledere er villige til å gå.

De har et valg. De kunne bragt elementærkunnskap av den typen Abdel-Samad formidler. Men ingen slik forfatter, som det nå er flere av, er kjent i Norge. Det er ikke bare Peder Jensens bok som boikottes.

Patetisk

La oss minne om at sunni-islams mest prestisjetunge lærested, al-Ahzar, har nektet å stemple IS som kjettere.

Stoltenberg bedriver retorisk lureri under dekke av å være anstendig. Han er ikke det minste anstendig. Han er patetisk.

“Stoltenberg vil ikke ta ordet islamisme i sin munn. Han mener det er misbruken av islam – og andre religioner – som må bekjempes.

– Vi må ta oppgjør med all form for voldsbruk og ekstremisme uavhengig om man bruker islam som unnskyldning.”

Når Stoltenberg skal finne historiske eksempler på IS-vold hos andre religioner er det kristendommen han velger. Riktignok sier han også den er “misbrukt” på lignende måte. Volden hadde ikke noe med kristendommen å gjøre “egentlig”.

Dette er jo det rene sprøyt. Inkvisisjonen, krigen mot katharerne hadde absolutt noe med kristendommen å gjøre. Inkvisisjonen var kirkens politiorgan for religiøs-politisk korrekthet, med rett til tvangsmidler og dødsdom. Kirkens kamp mot vitenskapen hadde utvilsomt noe med kristendommen å gjøre, i den forstand at det var den institusjonaliserte religionens kamp mot endringer i samtiden.

Stoltenbergs frikjennelse av religionen islam stenger døren til den mest brennende erkjennelse i vår tid.

Stoltenberg forsøker å trekke et skille mellom religion og utøvelse som minst av alt gjelder i islam, som ikke anerkjenner noe skille mellom religion og politikk. Han forsøker å gjøre det prinsipielt – og sier for sikkerhets skyld at “alle er blitt misbrukt”, for å kunne leve videre med at det ikke er islams skyld at det føres krig i dens navn.

Enhver samtale blir meningsløs. Historien gjelder ikke.

Rødmet

NATOs generalsekretær går inn og vurderer islams skrifter og sunna-tradisjonen og hadithene innenfra. Hvis Stoltenberg hadde forstått hva han sa ville han rødmet. Gjerstad forsøker forsiktig:

“– Har ikke den terroren vi ser fra IS noe med islam å gjøre?

– Isil bruker islam slik andre har misbrukt kristendommen. Den terroren vi har sett i Norge har brukt andre religioner og ideologier. Jeg mener det er misbruk av religion som skal bekjempes.

– Du deler ikke Støres syn om at det faktisk er en del av islams teologi som det må tas et oppgjør med?

– Vi må bekjempe all ekstremisme som bruker vold. Det er volden som er uakseptabel. Dette er ikke en kamp mellom Vesten og islam. De fleste ofre for Isils terror er muslimer. Isil lager en avgrunn mellom seg og andre muslimer.”

Katta ut av sekken: Dette er ikke en kamp mellom Vesten og islam. Men hva om de tar feil?

Men plutselig var det ideologi likevel

DNs Kjetil Wiedsvang, ellers en forsiktig mann i slike saker, kan ikke dy seg:

“Det er også interessant at den tidligere lederen i Arbeiderpartiet fraskriver ideologiene betydning. Etter 22. juli-angrepene i Norge var svært mange av hans partifeller opptatt av at man måtte bekjempe tankene som hadde inspirert Breivik. Det handlet, ble det fremholdt, om noe mer enn at det er enkeltindivider som er ansvarlige..”

Man kan spenne opp et mye større lerret: En Høyre-FrP-regjering – den blåeste i manns minne i følge pressen – har nettopp bevilget 50 millioner kroner til et senter for studie av høyreekstremisme. Det skal ledes av Ap-mannen Tore Bjørgo.

Og hvor mange millioner er bevilget til studie av salafisme og islamisme?

Det er den praktiske konsekvens av Stoltenbergs innstilling. Det er dagens utgave av det brukne geværs politikk.

ANNONSE