Gæsteskribent



Dagen etter jakten på Salah Abdelslam tok slutt het det «Fra Molenbeek til Molenbeek» i Belgias avis Le Journal. Igjen må Brüssel betale for den verdensomspennende publisiteten som kommer bydelen til del og synes å komme helt gratis – en oppmerksomhet de gjerne kunne vært foruten. Hva kjendisstatus angår er Molenbeek i ferd med å avsette «Brüssel», «sjokolade», «øl» og «Mannekin-Pis» som det ikoniske bildene på Belgia.

Til tross for man 7. januar og 13. november lever fortsatt Brüssels venstreside, med flertall i parlamentet, i fornektelse av hendelsenes underliggende årsaker. Og arrestasjonen av Salah Abdeslam, som kun er en del av toppen av isberget, kommer ikke til å forandre noe som helst.

Arrestasjonen av landets fiende nr. 1 gir i etterhånd innenriksministeren Jan Gambon fra det flamske nasjonalistpartiet N-VA rett, i det han uttrykte sitt ønske om å «rydde opp i Molenbeek, hus for hus». Venstresiden godtet seg over tåpeligheten i utsagnet. Som ministeren, Fouad Ahidar, fra Belgias sosialistparti sa: «Å si at Molenbeek er det største arnestedet for jihadister fra Belgia får meg kun til å le. Jeg føler at det er med på å stigmatisere Molenbeek og Brüssel. […] Alle ekstremistgruppene kommer nordfra og er født i Flandern.» Eller, mer karikert: man kan ikke vite hva man skal gjøre.

ANNONSE

Ifølge ham «fordømmer 99,9% av Molenbeeks innbyggere på det sterkeste hva som hendte.» Kanskje. Men, hvorom allting er, hører man i så fall knapt om dem. Familien, som huset Europas mest ettersøkte mann, utgjør utvilsomt en del av Ahidars manglende 0,1%. Hva angår de «unge av bydelene», slik de kalles ifølge den godkjente terminologien, så kastet de prosjektiler mot politiet ved arrestasjonen av Abdeslam, sannsynligvis også de samme ungene som skrek «Åh nei, de har drept ham!».

Det syntes som om Salah Abdelslam ikke kunne ha unnlsluppet politiet uten annet enn et sofistikert terrornettverk, men det var ved hjelp av et lokalt nettverk, og til tross for hans rolle i myrderiene, han ble tatt hånd om som et «bydelens barn».

Den politiske klasse i Brüssel presenterer, fremfor alt, Molenbeeks befolkning som det virkelig offeret. Offer for den sentrumsorienterte høyreregjeringen, offer for rasisme og stigmatisering, offer for politiets diskriminering, offer for medias karikerende fremstilling, offer for politisk forsømmelse til tross for flommen av bistandspenger brukt på bydelen. Ofre er de naturligvis også syriafarernes familier – en minister holdt heller ikke tilbake for å foreslå at man skulle gi en menneskerettighetspris til en organisasjon for mødre av jihadister.

Andre floskler: sosiale unnskyldninger om et urettferdig samfunn: Belgia har «behandlet dem dårlig». Men  problemet er at Salah Abdeslam er erketypen på et eksempel av den unge mannen som kunne leve et ryddig og komfortabelt liv. Som ansatt i et busselskap hadde han en anstendig lønn og var garantert jobb livet ut. Etter at Philippe Moureaux  – den sosialistiske borgermesteren – gikk av,  ble Adbeslam og hans familie kastet ut fra deres offentlig betalte bolig, fordi familien tjente mer enn 100, 000 €!

Og selvfølgelig: islam har aldri noe som helst med saken å gjøre. Søkelys rettes mot terroristenes fortid som kriminelle, deres dopmisbruk, lettjente penger etc. Men ingen av disse selvbestaltede analytiske ekspertene kan i det hele tatt tenke på å stille spørsmål om hva slags idealer disse terroristene har som får dem til å orkestrere deres egen død i store voldsorgier. Kanskje kommer deres radikalisering litt i etterhånd, men det har absolutt alt å gjøre med en form for islam som lover det evige paradis hvor der skal renne bekker av honning og melk og [72 o.a.] rene jomfruer.

Jeg besøkte nylig Molenbeek med filosofen Alain Finkielkraut. Byen, som ofte sammenlignes med de franske forstadene, befinner seg ikke mer enn én kilometer unna det veldig populære målet for turister, la Grand-Place de Bruxelles. Molenbeek, som bærer det fulle navn Molenbeek-Saint-Jean (!), er en av de eldre belgiske arbeiderklasseområdene. Med unntak for hjemmenes arkitektur, av sterk belgisk tinktur, likner nå sentrum av Molenbeek langt mer en marokkansk by enn noen belgisk by. Halvparten av kvinnene der bærer sløret, enda fler menn bærer tradisjonell islamsk klesdrakt, og butikkene har hijaber i mengder, giftekjoler uten ett tegn på å være fra Belgia og selvfølgelig halal-slakterier. Under Ramadan blir Molenbeek en helt død by, hvor man ikke kan finne en eneste restaurant åpen om dagen.

Denne islamifiseringen av byen er av relativt ny dato. Jeg jobbet flere år i Molenbeek, hvor man finner Leger uten grensers hovedkvarter. Ved begynnelsen av 90-tallet var befolkningen allerede, overveiende, av innvandreropphav, men disse søkte aldri å befeste sin muslimske identitet, slik som er tilfellet er i dag. Siden har befolkningen økt med 50% – den høyeste i Belgia. Flere av de opprinnelige beboerne i Molenbeek, belgiske og innvandrere, kjenner ikke lenger igjen «deres Molenbeek», og skulle gjerne flytte hvis de bare hadde pengene til det. Byen er, og blir stadig mer, delt og splittet mellom den lavere bydelen, sentrum, langs med kanalen, sosialboliger – hvor familien Abdeslam bodde og stemte for den forrige sosialistiske borgermesteren Philippe Moureaux – og høydedraget lenger opp bebodd av den mer velstående og aldrende middelklassen som stemte på den nåværende liberale borgermesteren. Molenbeek er forøvrig ikke alene i å være kjent med religiøs fundamentalisme og radikalisering. Anderlecht, Bruxelles-Villes (hvor kongen bor i nabolgaet Laeken, som ligger rett opp med Molenbeek), Schaerbeek, Saint-Josse og Forest er alle sammen likeledes berørt. Disse bydelene innenfor «ring én» og de mer avsidesliggende og velstående av «annen ring», har en tendens til å se avgrunnen mellom dem bli stadig dypere – de tradisjonelt borgerlige bydeler mot bydelene med høy innvandrerandel.

Radikalisering og fundamentalismen har blomstret og har hatt frie tøyler fra myndighetene så lenge de ikke gjør ord til handling og tar til vold. Den flamske journalist, av marokkansk opphav, Hind Fraihi var en av få som ville si ifra, allerede i 2006: «Molenbeek er også en enklave, hvor denne delen av befolkningen er rent avskåret andre. Flesteparten av familiene der kjenner hverandre og føler seg slett ikke som belgiske borgere. De ser på arabisk TV og interesserer seg for politikken i Midt-Østen ikke Belgia.»

Innbyggerne av de forskjellige kvarterene i Brüssel deler ikke stort mye lenger, og anser ikke lenger seg selv som del av noen større regional eller nasjonal entitet, hverken Brüssel eller Belgia.

 

Den belgiske senatoren, Alain Destexhe (58) er tidligere generalsekretær for Leger uten grenser og forfatter av, blant annet, “Lettre aux progressistes qui flirtent avec l’islam réac.» (Brev til de islamofile progressivistene).

 

 

Toppbilde: Minister fra Belgias sosialistparti, Fouad Ahidar viser en annen side av seg ute på gaten.

 

Oversatt av Odin Fredrik Rustad

ANNONSE