Gæsteskribent

Vel, i det minste vet vi alle hvordan vi skal oppføre oss nå. Denne morgenen slo islamistiske selvmordsbombere til mot en av de få europeiske hovedstedene som de tidligere ikke hadde rammet i et terrorangrep med flere ofre.

Standardresponsen er nå som følger. Først slynges uskyldige menneskers kroppsdeler utover undergrunnstogene eller flyplassens innsjekkingssone. En kort stund er folk i sjokk. I sosiale medier venter de sentimentale på at det skal dukke opp en søtladen hashtag eller et ditto motiv, som de håper vil hjelpe dem over vanskelighetene, innen pianomannen ankommer åstedet for angrepet og synger «Imagine there’s no countries”. I mellomtiden vil noen forhåpentligvis ha sagt ett eller annet som som mange mennesker kan fordømme som “upassende”. Jeg ser at The Telegraphs spaltist Allison Pearson var denne morgenens Twitter-kjetter, idet hun i kjølvannet av angrepet i Brussel var dum nok til å si at EU ikke kan gjøre oss spesielt trygge. Man kan være enig eller uenig i denne følelsen, men Pearson burde ha visst at den eneste akseptable tingen man kan gjøre etter at en selvmordsbomber har detonerert ved siden av EU-kommisjonen, er å hylle den kommisjonen som en av de få tingene som er i stand til å beskytte oss.

Om kort tid vil vi gå videre til neste fase, som er å finne en god nyhet midt oppe i ruinene. Hva som helst kan brukes, men best av alt er en muslimsk god nyhet. Etter Paris ble det raskt meldt om at en av selvmordsbomberne på Stade de France var blitt avvist av en modig muslimsk sikkerhetsvakt. Historien gikk verden rundt før noen kunne sjekke om den var sann. Det var den ikke. Men folk hadde behov for at den var sann. Ikke fordi muslimer aldri gjør gode gjerninger, men fordi folk i kjølvannet av et hvilket som helst islamistisk terrorangrep trenger å se at de som er imot attentatmennene, er muslimer, og at attentatmennene selv ikke er muslimer. Da kan den gode muslimen representere islam, mens de dårlige muslimene kan sies ikke å ha noe med islam å gjøre.

ANNONSE

Om ikke lenger følger en ny fase, hvor kringkastingsmediene vil reise spørsmål som ikke berører noen vesentlige poenger. Så i Storbritannia vil regjeringens lovforslag om kommunikasjonsdata få ganske mye omtale. Vi vil trolig også få en ny runde av den gamle diskusjonen om de forskjellige lovgivningene om frihetsinnskrenkninger. Den vil mest sannsynlig bli igangsatt av en Labour-politiker som håper å se tøff ut. Overalt i mediene vil folk begynne å snakke om “radikaliseringen”, som om den kunne skyldes drikkevannet, og eksperter vil påberope seg innsikt i “veiene til ekstremisme”. Nicky Morgan vil kunngjøre at det forebyggende arbeidet bør utvides slik at det begynner før barnehagen. Ett år senere vil hun stenge noen barnehager drevet av kvekere.

I mellomtiden vil noen andre skifte tema til Belgias uakseptabelt intervensjonistiske utenrikspolitikk. Andre vil begynne å snakke om Israel og Palestina. Omtrent samtidig vil Corbyn-fløyen av Labour-partiet gå over til sitt foretrukne tema, som ikke er døde kropper på flyplasser, men folk som er blitt sett stygt på hvis de har sittet på bussen iført hodetørkle. Senest i morgen vil historien om et brutalt “tilbakeslag” (bestående hovedsakelig av stirrende blikk og forferdelige ting skrevet på sosiale medier) bli blåst opp av samtlige ledere for den muslimske mainstream. På torsdag ingen vil lenger snakke om ofrene.

Imens vil Twitter kjøre reprise på en eller annen versjon av den hyppig imiterte “Jeg skal kjøre buss med deg” (basert på en skrøne) som manifesterte seg etter Sydney, eller “You ain’t no Muslim, bruv”, som ble ropt under angrepet en ikke-muslim gjorde i Leytonstone i desember, for siden å bli hyllet av alle fra statsministeren og nedover i rekkene som et av de fineste uttrykkene det engelske språk og åndsliv noengang er kommet opp med.

Det er slik det gjøres i Europa nå. Alt som knapt er verdt å si, vil bli sagt i det uendelige. Og de eneste tingene som er verdt å si, vil ikke bli sagt. Hva er disse tingene? Blant annet det faktum at vi lever med konsekvensene av en innvandring og en fantasi om “integrering” som burde ha blitt oppgitt for mange år siden. I stedet har regjeringene våre fortsatt å late som om det ikke har noen håndgripelige konsekvenser for verdensdelens fremtid at svekkelsen av Europas yttergrenser og erosjonen av de indre grensene skjer samtidig med et av de største befolkningsskiftene i historien. De later som Storbritannia alltid vil forbli Storbritannia, Frankrike alltid vil forbli Frankrike, Sverige alltid vil forbli Sverige og Belgia alltid vil forbli Belgia.

Men kanskje lærer vi noen ting. I det stille, riktignok. For ti år siden pleide forståsegpåerne etter hvert angrep å peke på steder hvor masseinnvandring, integrering og åpne grenser angivelig hadde fungert. Etter London spurte folk: “Hva kan vi lære av Frankrike?” Etter Paris sa de: “Hva kan vi lære av den svenske modellen?” Ingen viser til Sverige lenger. Det er faktisk ingen som skuer til noen andres modell lenger. Fordi alle “modellene” har mislyktes. Så nå står vi fast med et problem politikerne våre har gitt oss, og som de ikke har noen svar på. Kanskje alt dette meningsløse skvalderet bare er noe folk driver med for å distrahere seg selv før de er nødt til å se den sannheten i øynene.

 

 

Opprinnelig i The Spectator den 22. mars 2016.

ANNONSE