Helmut Schmidt ga for to år siden et intervju til Corriere della Sera som tåler å bli lest ved hans bortgang. Schmidt viser at han beholdt sin åndsfriskhet. Han husker hva som skjedde og kan reflektere. Den som ikke er 96 år bør merke seg ordene om Europas synkende vitalitet. Hvordan kunne løsningen på disse problemene være å invitere flere millioner fra det utvidede Midtøsten og Afrika? Schmidt mener livet består av plikt, ikke lykkestreben. Noe for dagens ledere?

Et kupp for Europa

intervjuet av Paolo Valentino

«Vi gjorde noe som aldri hadde skjedd før i verden. Vi kamuflerte en hjelpepakke på fem milliarder mark til Italia som en operasjon mellom sentralbanker.» I løpet av sommeren 1974 kom Tysklands rikskansler Helmut Schmidt og Bundesbanks direktør Karl Klasen til Italia for å møte Italias statsminister Mariano Rumor og den italienske sentralbankens leder Guido Carli i Bellagio. Resultatet av toppmøtet var et lån på 5,2 miliarder mark fra den tyske til den italienske sentralbanken, garantert av fem tonn med gull som Bankitalia stilte til disposisjon av sine egne reserver. Det som få imidlertid vet, er at det i virkeligheten dreide seg om noe helt annet.»

«Hverken tysk eller italiensk offentlighet forstod hva som var hendt. Det var et klart brudd på de tyske skattelovene. Men hvis vi hadde gjort det som regjering, måtte vi ha bedt om et vedtak i parlamentet. Det unngikk vi. Men der og da var det nødvendig å opptre på den måten, det var det rette å gjøre. Italia var i finansielle vanskeligheter, og vi tyskere måtte hjelpe landet. Fem milliarder mark var et betydelig beløp på den tiden. Men Italia ble reddet, lånet ble betalt tilbake etter planen, og gullet ble aldri rørt.»

Mens han forteller meg historien med gliset til en som vet at han avslører en liten og ukjent side i den europeiske historien, rekker Helmut Schmidt å røyke to sigaretter og sniffe i seg en porsjon av sin elskede pulvertobakk. Den tidligere forbundskansleren er tiktignok 95 år, en alder som har satt sine spor og avrundet hans fremtoning, som en gang var slank og irritabel. Men hodet er forblitt frystallklart, og de blå øynene gnistrer fortsatt av vitalitet og ironi. Det er ikke tilfeldig at han har fortalt om det som skjedde ved Como-sjøen. Han trengte den for å gi et eksempel på et viktig politisk poeng: «Det som skjedde den gangen, minner på en måte om det Mario Draghi gjør i dag. Den europeiske sentralbankens president opptrer sannsynligvis i strid med traktaten, men det er nødvendig, og han gjør det rette.»

Det å besøke Schmidt på kontoret hans i Hamburg, er som å ta et bad i oppriktighet og intellektuell redelighet. Men fremfor alt er det et gjensyn med kraften i den europeiske idé, tankene bak prosjektet om et felles hus, som lederne av hans generasjon hadde klart for seg, ikke så mye på det retoriske plan som i det konkrete regjeringsarbeidet, som også ble gjort med press og vingeslag som ingen av de politiske lederne i dagens Europa ser ut til å ønske eller kunne la seg inspirere av.

Herr kansler, hvordan går det med EU? Er De mer optimistisk eller mer pessimistisk enn for ett år siden?

«Jeg var ikke optimist for ett år siden, og jeg er ikke altfor optimistisk i dag heller. Det er ingen stor forskjell.»

Men er De enig i at vi har sikret euroens stabilitet?

«Euroen er ikke Europas problem, eller i alle fall ikke det viktigste. De europeiske probleme er tallrike, først og fremst enkelte staters gjeld. Dernest de europeiske ledernes manglende evne til å konfrontere saken. Dessuten gjøres det færre anstrengelser på integrasjonens område nå enn for fem år siden. Alt dette har sin rot i tidsrommet 1991-1992, da EU-utvidelsen kom på toppen av fellesvalutaen. På den tiden var vi 12, og vi gjorde det dobbelte, latterlige feilgrepet det var å invitere alle til å bli med i unionen, og samtidig bli med i euroen. Ellers er det nesten ingen av de nå 27 medlemslandene som noengang har hatt til hensikt å gi nettobidrag til felleskassen. Alle har derimot bestandig forsøkt å oppnå et eller annet, å grafse til seg ressurser. Og det har de klart. Endelig er det knapt noen av dagens ledere som tror på nødvendigheten av europeisk integrasjon. De skjønner ikke at europeerne spiller hasard med nasjonalstatenes fremtid som separate enheter.»

Er denne manglende evnen til å forstå nødvendigheten av integrasjon et politisk eller et intellektuelt anliggende?

«Begge deler. Det er essensielt den manglende forståelsen av den europeiske sivilisasjonens avtagende vitalitet, dens dekadanse. På begynnelsen av 1950-tallet, kort tid etter krigen, hadde vi en kraftig demografisk vekst. Siden gikk den i stå, og i dag går fødselstallene ned. Demografisk blir Europa mindre og eldre. Resten av verden — Asia, India, Afrika, til og med Nord-Amerika — vokser raskt, mens vi går motsatt vei. Det finnes to andre nasjoner i demografisk krise: Russland og Japan. Europas andel av verdens befolkning går hele tiden ned: I år 2050 kommer vi til å utgjøre 7 %, men vårt samlede BNP ikke vil bli mer enn 10 %. I 1950 var det 30 %. Vårt eneste håp om å spille en rolle, er håpet om å gjøre det sammen. De europeiske nasjonalstatenes langsiktige strategiske interesse er full økonomisk og politisk integrasjon. Det er derfor jeg snakker om en uunngåelig nødvendighet.»

David Cameron vil reforhandle Lisboa-traktaten, for siden å la engelskmennenes medlemskap avgjøres av en folkeavstemning. Ville det være en fordel eller en ulempe for EU hvis London gikk sin vei?

«De viktigste grunnene til Camerons initiativ er rent innenrikspolitiske. Han må holde orden i eget parti, og han vil gi velgerne inntrykk av at de kan bestemme noe. Når det er sagt, er det helt sikkert ikke noe positivt bidrag til debatten om den europeiske integrasjonen. Likevel er det noen som har tatt ham på alvor. Flere av Camerons forgjengere har beveget seg i samme retning, fra Harold Wilson til Lady Thatcher. Den eneste pro-europeiske engelske lederen var Edward Heath. Det var Harold McMillan som la frem søknaden om medlemskap, men det var bare for å få fingrene i kaken. Fellesmarkedet har bestandig vært deres eneste horisont. Og vi gjorde den tabben å invitere engelskmennene i 1972, og de kom selvsagt. Det første de bad om var penger. De ar alltid fulgt denne linjen. Det var kanskje bare under Blair at det kom litt andre toner.»

Men hvis Camerons initiativ blir noe av, og Storbritannia går ut av EU, hvem ville ha størst ulempe av det, vi eller dem? Ville det være en katastrofe for begge parter, som Joschka Fischer advarer om?

«Det ville være en katastrofe, og ferdig med det. Men den ville ikke vare lenger enn to-tre år. Siden ville den bli overstått. Jeg er oppriktig talt hverken tilhenger av at de blir eller av at de går. Jeg er mest bekymret for den prekære situasjonen i øyeblikket, hvor ingen vet hva som skjer i morgen, og ingen er ordentlige ledere. For noen dager siden var vi vitne til enigheten mellom Angela Merkel og David Cameron hva budsjettet angikk. Det var litt latterlig. Samarbeidet deres om å kutte i utgiftene til forskningen, forsterker min bekymring. For det er ikke til å komme forbi at de to har diametralt motsatte hensikter. Den største europeiske lederen var Churchill. Etter krigen sa han klart fra til oss og til franskmennene at vi måtte samarbeide og skape Europas forente stater, men at Storbritannia ville holde seg utenfor fordi de hadde sitt Commonwealth. Etterfølgerne hans valgte å gå inn i Europa, men uten å tro på det.»