Hvor farlig er Putin? Han er svært farlig for sine motstandere, de som han mener har sviktet ham eller står i veien for ham. Han dreper dem, med gift.

Hvem tør innlate seg med en slik mann og et slikt regime?

Listen over ofre er lang. New York Times har snakket med Valdimir Kara-Murza, som var på dette årets Oslo Freedom Forum. Kara-Murza haltet og gikk med stokk. Det har sine grunner.

Kara-Murza hadde vært i Kongressen for å oppfordre til strengere sanksjoner mot Russland, det eneste som etter hans mening kunne bidra til endringer.

En måned senere, mai 2015, satt han i et møte med andre medlemmer av opposisjonen, da han plutselig ble voldsomt syk:

“It all went so fast,” he recalled. “In the space of about 20 minutes, I went from feeling completely normal to having a rapid heart rate, really high blood pressure, to sweating and vomiting all over the place, and then I lost consciousness.” He had ingested a poison, doctors told him after he emerged from a weeklong coma, though they could find no identifiable trace of it.

Putin angriper nettopp de mennesker som vi ser på som demokratiets forsvarere:

Muckraking journalists, rights advocates, opposition politicians, government whistle-blowers and other Russians who threaten that image are treated harshly — imprisoned on trumped-up charges, smeared in the news media and, with increasing frequency, killed.

Dopingskandalen er et ferskt eksempel på hva som skjer med de som krysser Putins vei. Dopingen under OL i Sotsji var styrt av gudfaren selv. Når noen hadde den frekkhet å avsløre programmet, nedkalte de hevnen over sine hoder.

Among those fleeing Russia recently is Grigory Rodchenkov, a whistle-blower in Russia’s sports doping scandal.

This is not without reason. In the case over state-sponsored doping, two other officials with knowledge of the scheme died unexpectedly as the outlines of the scandal began to emerge. Just this month, another whistle-blower, Yulia Stepanova, a runner in hiding with her husband in the United States, was forced to move amid fears that hackers had found her location. “If something happens to us,” she said, “then you should know that it is not an accident.”

Yulia Stenpanova

Det utrolige er at Putin har kommet unna med mord på andre staters territorium. Den mest kjente likvidasjonen er mordet på Alexander Litvinenko i London i 2006. Det skyldtes middlet – polonium 210 – som kun stater har adgang til og det at det skjedde midt i London. Putin kunne like gjerne lagt igjen et visittkort. En kommisjon har slått fast at ordren kom fra høyeste hold i Moskva. Likevel er det som Storbritannia ikke helt tør ta konsekvensen. Putin har hele tiden gamblet på at han er tøffere.

Etter å ha observert og testet Vesten i lengre tid tok han Krim og gikk inn i Ukraina. Når man ser hans modus operandi forstår man at det er mer i vente.

Det er utrolig at ikke likvidasjonene har fått større oppmerksomhet, når de har et slikt omfang.

“The government is using the special services to liquidate its enemies,” Gennadi V. Gudkov, a former member of Parliament and onetime lieutenant colonel in the K.G.B., said in an interview. “It was not just Litvinenko, but many others we don’t know about, classified as accidents or maybe semi-accidents.”

Putin gjør et poeng av at ingen skal føle seg trygge, uansett hvor de er. At han kan begå politiske drap i land som USA og Storbritannia demonstrerer myndighetenes svakhet. Spørsmålet er hvorfor de finner seg i det.

I våres ble det kjent at en av Putins nærmeste, Mikhail Y. Lesin ikke døde av hjertattakk likevel. Han ble slått ihjel.

Most recently, a coroner ruled that blunt-force trauma caused the death of a Kremlin insider, Mikhail Y. Lesin, 57, in a Washington hotel room last year, not the heart attack his colleagues first said.

Putin ydmyker Obama når han dreper mennesker som har hoppet av og hjulpet Vesten. Under den kalde krigen var det program som beskyttet slike mennesker. Hvordan kan Putin drepe dem – ustraffet?

In July, the Russian Interfax news agency reported that Aleksandr Poteyev, 64, an intelligence officer accused of defecting and betraying a ring of Russian spies living undercover in American suburbs, had died in the United States.

Hvis man ser på forholdet mellom USA og Russland, må man undres om Putin lenge har hatt en operasjon på gang for å undergrave USA. Var det en tilfeldighet at Edward Snowden havnet i Moskva?

Putin-regimet har latt grådigheten løpe løpsk. Slaktingen av Yukos var et eksempel. Yukos var Russlands største private selskap, men største eier, Mikhail Khodorkovskij, trodde han kunne drive politikk uavhengig av Kreml.

Putin viste med ekspropriasjonen av Yukos at ingen var for store eller mektige til å være skjermet.

Heller ikke Russlands største utenlandske kapitalfond, Hermitage, ledet av amerikaneren Bill Browder. Hermitage opplevde at skattemyndighetene stjal pengene selskapet hadde betalt i skatt og deretter iverksatte skattegjennomgang. Det var surrealistisk. Skatteetaten stjal 230 millioner dollar.Browder slapp ikke inn i Russland.

Hermitages advokater måtte i tur og orden flykte fra Russland. Kun en ble igjen. Sergej Magnitsky. Han ga seg ikke. Da han ble for nærgående ble han arrestert og slått ihjel i fengsel.

Browder ville ha oppreisning. Etter en lang kampanje fikk han og en rekke andre Kongressen med på å vedta the Sergei Magnitsky Rule of Law and Accountability Act i 2012.

Personer som har begått grove forbrytelser i Russland uten å bli straffet kan bli satt på svarteliste, nektet innreise til USA, og adgang til amerikansk finansvesen.

Amerikanerne gransket hva som hadde skjedd med Hermitage-fondet. Det gjaldt å skaffe dokumentasjon.

Fem mennesker som har hatt befatning med saken, er døde.

Access to inside information became pivotal and, it turned out, lethal. To date, five people who either handed over such information or were potential witnesses have died under mysterious circumstances that, in their sophistication, suggest state-sponsored killings.

To døde før Magnitsky ble slått ihjel.

And as the case gained greater prominence, others began dying under mysterious circumstances.

One victim whose death preceded Mr. Magnitsky’s, Valery Kurochkin, a potential witness whose name appeared on documents related to the fraud, fled Russia for Ukraine but died there of liver failure at the age of 43.

The other, Oktai Gasanov, a low-level figure in the fraud case but one who might have shed light on the group’s modus operandi, died of heart failure at 53.

Then, after Mr. Magnitsky’s death in prison, a fourth insider met an untimely end in a plunge from a balcony. A fifth, a banker linked to the scheme, Alexander Perepilichny, made it to London in 2009 and passed wire-transfer records to Swiss investigators. In 2012, however, at the age of 44 and in apparently excellent health, he suffered a heart attack while jogging. Police were left scratching their heads over the body found crumpled on a road in a well-guarded housing development, home to Kate Winslet and Elton John. An autopsy initially did nothing to clear up the questions.

Hvorfor dør tilsynelatende sunne, friske mennesker plutselig av hjerteattakk? En botaniker fant i 2015 ut at Perepilisjnijs mave inneholdt stoffer fra en svært giftig og sjelden plante, gelsemium, som vokser i Himalaya. Kineserne har brukt den til likvidasjoner.

KGB og forløperne hadde flere mørke sider, og en av dem var utviklingen av en luktfri, sporløs, smakløs gift. Til formålet opprettet de et eget laboratorium, som drev utprøvinger på levende mennesker.

A biochemist, Grigory Mairanovski, labored in secret from 1928 on the task of developing tasteless, colorless and odorless poisons. In 1954, a K.G.B. defector described a secret lab near the agency’s Lubyanka headquarters and “experiments on living people.”

Den arabiske jihadisten Khattab døde i fjellene i Tsjetsjenia i 2012, men omstendighetene var uklare. Nå viser det seg at han fikk et brev, dyppet i sarin, som han var uforsiktig nok til å åpne.

In 1995, a Russian banker, Ivan K. Kivelidi, died after coming in contact with cadmium, which is deadly to the touch. His secretary died of the same symptoms, apparently because the poison had been spread on an office telephone handset. In 2008, Karinna Moskalenko, a Russian lawyer specializing in taking cases to the European Court of Human Rights, fell ill in Strasbourg, France, from mercury found in her car.

 Har Thorbjørn Jagland hørt om dette tilfellet? Er Putins mordlyst for omfattende til at hans vestlige motspillere helt tør å innse det?

Vi husker Alexandra Politovskaja som ble forsøkt forgiftet med te på flyet til Beslan i 2004. To år senere ble hun drept.

Samme år vedtok den russiske nasjonalforsamlingen at drap på statsfiender i utlandet var lovlig.

Ukrainas president Jutsjenko døde nesten av forgiftning. Han fikk i seg dioxin. Aleander Solsjenitsyn ble også forgiftet i 1971, ett år etter at han fikk Nobelprisen i litteratur.

Når vil Vesten erkjenne hva slags motstander de står overfor?

http://www.nytimes.com/2016/08/21/world/europe/moscow-kremlin-silence-critics-poison.html?emc=edit_th_20160821&nl=todaysheadlines&nlid=30317720&_r=0