I Aftenpostens leder torsdag 28. april blottstiller avisens redaksjonsledelse at den intet forstår av tidens største konflikt, men aktivt går inn for å spre forvirring og direkte villede leserne.

Man kan snakke om å forsvare eller kjempe innbitt for sine illusjoner. Det lyder ibsensk. «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme».

Aftenposten forsvarer sin egen livsløgn. Det er stadig færre lesere som forsvarer en løgn som skjuler en trussel. De får påfyll av Aftenpostens egne journalister. Leser ikke redaktørene hva de selv publiserer? Aftenposten “fortjener” å stå naken for en så avslørende leder som i vanlig stil forsøker å stille en politisk motstander i gapestokken.

Frihet og fiender

Bakgrunnen er at Sylvi Listhaug har ymtet frempå om at hun også kan tenke seg å kunne nedlegge innreiseforbud for imamer av den type som Islam Net nylig hadde invitert til sin påskekonferanse, og som Aftenpostens Andreas Slettholm og Olga Stokke fortjenstfullt kledte av.

Listhaug følger opp lignende signaler fra Danmark, hvor statsminister Lars Løkke Rasmussen er inne på samme tanker, bare enda mer omfattende.

Dette er en stor og alvorlig diskusjon som griper rett inn i tidens viktigste konflikt: Hvordan hindrer vi at islamister/salafister/jihadister kan bruke vår frihet til å undergrave vår samfunnsform? De gjør det helt åpent. Det må vi finne oss i. Det er deres rett, sier de mest liberale forsvarere av ytringsfriheten.

Danmark har flere som argumenterer slik. Men samtidig er det blitt tydeligere at disse miljøene aktivt misjonerer for et samfunnssyn som betyr en omdanning av hele vår samfunnsform. Og det er ikke i demokratisk retning. Jo mer disse kreftene vinner frem, jo smalere blir frihetsrommet for andre. Dette vet også Aftenposten. Det har avisen dokumentert i reportasje etter reportasje. Det er nesten ikke en dag hvor ikke Aftenposten kan fortelle et eller annet som viser at islamsk kultur sprer seg og blir stadig mer omfattende. Islamsk kultur betyr tvang og vold. I dag er det en reportasje om barnevernet som tar barna fra “innvandrerforeldre”. Selvfølgelig går Kirkens Bymisjon i forbønn for foreldrene og unnlater å stille ubehagelige spørsmål. Aftenposten orker heller ikke. Men leserne har begynt å forstå. De fortjener ikke å bli sviktet, slik Aftenposten gjør.

Aftenposten har nylig hatt dyktige journalister på en reportasjeserie fra Gøteborg. Reportasjene er skrekkhistorier og bekrefter de verste anelser. Men det synes ikke å gjøre inntrykk på redaktørene i Aftenposten. De tar et skritt frem og to tilbake.

Hoggestabbe

Hva er bedre enn å gå løs på Sylvi Listhaug. Den evige hoggestabbe.

Men denne gang har Aftenpostens lederskribent forgått seg, og vist litt for tydelig at det ikke er ytringsfriheten man forsvarer, selv om man forsøker å fremstå som edel og ideell ved å forsvare meninger til man ikke liker, men aktivt motarbeider forsøket på å forsvare norske verdier ved å spille “prinsipiell”.

Prokuratorknep kaltes det før. Folk med utdannelse kunne snakke vanlige folk trill rundt. Aftenposten forsøker seg på et trick. Listhaug sier hun vil forsvare norske verdier. Men gjør hun det når hun vil nekte folk å ytre seg? Da er det hun som ikke er norsk, lyder det.

Hva er norske verdier?

“Det er uakseptabelt at religiøse organisasjoner i Norge inviterer personer som til de grader undergraver norske verdier”, skriver Listhaug i en e-post til Aftenposten. E-posten sier ingenting om hvilke verdier det er. Det radikale islamister er blitt kritisert for tidligere, er imidlertid først og fremst nedsettende karakteristikker av jøder, å forsvare vold i ekteskapet og å hevde at kvinnens plass er i hjemmet, ikke ulikt holdninger vi finner igjen blant fundamentalister fra andre religiøse grupperinger, selv om det varierer hvem man snakker nedlatende om.

Noen kjappe motforestillinger: Er det uklart hva som er norske verdier? Hva med frihet basert på ansvar og respekt for andre mennesker? Og alt som følger av det. Når Aftenposten reduserer islamisters – radikale islamisters! – holdninger til jøder til at de “snakker nedsettende” om dem, så er ikke lenger Aftenposten i god tro. Heller ikke i beskrivelsen av at “kvinnens plass er i hjemmet”.

Aftenposten driver aktiv tildekking av islamismens krig mot vestlige friheter og vestlig samfunnsform. Man kan ikke påberope seg gode hensikter. Aftenposten går fiendens ærend.

Det er en helt schizofren holdning, når avisen selv leverer bevisene på at de tar feil, sørgelig, dundrende feil.

Dette er holdninger som ikke bare truer samfunnets stabilitet, det truer også muslimers integrasjon i disse samfunnene. Aftenposten driver apologi for de mest destruktive elementer vi har stått overfor siden nazismen og kommunismen.

At det er Listhaug som avkreves svar er bare helt utrolig. Aftenposten forsøker å få statsråden til å stå skolerett og vil sette henne i skammekroken. Det er fullstendig surrealistisk.

Listhaug forsøker bare å forsvare det stykke Norge som de fleste gjenkjenner som Norge. Et Norge som har plass til både Fadervår og frie tanker.

Men hvem er det Aftenposten er på parti med?

Stråmenn

For å komme unna med sitt fordekte spill må Aftenposten ty til stråmenn. Listhaug karikeres, mens imamene fremstilles som julenisser.

Hatefulle ytringer er ikke et nytt tema , og i den offentlige debatt ser det ut til å være bred konsensus om at det ikke er behov for flere eller strengere lover.

Hatefulle ytringer er lov hvis det kommer fra islamister. Ubaydullah Hussein er frikjent to ganger for å si de mest forferdelig ting om blodige terroraksjoner, og norsk presse har applaudert. En nordmann derimot risikerer politiet på døra og hvis ytringene lå på samme voldsbejaende nivå som Hussein ville – tør jeg påstå – vedkommende bli stilt for retten og med stor sannsynlighet dømt og holdt frem som høyreekstremist av en samlet presse.

Selv oppfordring til vold passerer i det norske systemet. At mullah Krekar ble frifunnet for å ha oppfordret til drap på en navngitt kurder, er intet mindre enn en skam, og igjen: En trussel både mot ytringsfriheten og integrasjonen av muslimer.

Krekars tilfelle rommer sakens essens: Hvis man kan bruke ytringsfriheten til å true andre til taushet eller enda verre – frykte for sitt liv, så har man truet potensielt alle andre mennesker til taushet. Det er derfor vi har lovgivning mot trusler. Selv hyllest av terror burde falle inn under samme kategori, hvis de er systematiske som i Ubaydullah Husseins tilfelle.

Dette dilemmaet har Danmark forstått, og Listhaug. Det er dette som er å ta radikalisering på alvor. Men Aftenposten har ikke forstått, og går heller til angrep på Løkke Rasmussen og Listhaug. Det er de som er en fare for demokratiet!

Skulle de komme til å si noe dumt…

Så var det på tide å dra opp nok en stråmann: Den kristenfundamentalistiske predikant er god å ha.

Skulle en kristenfundamentalistisk predikant eller en ekstrem imam si at kvinner ikke bør jobbe, er det godt innenfor hva vi i ytringsfrihetens navn må tåle, selv om mange vil oppleve det som provoserende og i strid med etablerte norske verdier.

Spørsmål: Synes Aftenposten at en Børre Knudsen ligner på imamen fra Brooklyn? Hvor grovt går det an å undervurdere lesernes intelligens? Tror Aftenposten på hva den selv skriver?

Antagelig. Man blottstiller ikke seg selv til de grader hvis man ikke er i en slags transe av tro på å ha rett. I så fall befinner Aftenpostens ledelse seg i en annen sfære.

Men å nekte imamer og religiøse ledere adgang til riket i tilfellet de skulle si noe dumt, er et tiltak som i realiteten vil virke så innskrenkende at de eventuelle gevinstene ikke kan forsvare det.

Si noe dumt? Er hatpredikantene på et nivå hvor de sier dumme ting?

Den virkelige grunnen

Hva er grunnen til at Aftenposten får seg til å si så dumme ting? Det ligger nok i innledningen hvor lederen viser til at Løkke Rasmussen “nå ser ut til å ha det danske folket i ryggen”.

Ifølge Jyllands-Posten viser en fersk meningsmåling at hele 55 prosent av danskene støtter å kriminaliserre ytringer som under dekke av religion og teologi undergraver dansk lovgivning, vel og merke med forbehold om at kriminaliseringen tar hensyn til grunnlovens beskyttelse av religionsfriheten.

Neste setning avslører hvorfor Aftenposten er bekymret.

Det er ikke utenkelig at Listhaug kan få tilsvarende støtte i det norske folket.