Af: Therion

Therion — Mon, 09 May 2016 08:01:00 +0000

Som svar til arcil.

Av Olaf Bulls “Metope”

Aaserne blaaner. Stjernerne er nære!
De siste skyer skynder sig hjem tilkvelds!
Engen har andagt — op af luftens fjære
stiger Arcturus! Lindt, bag graastensgjærdet,
aander en vind i rugens sølvgraa pels!
Gjennem dit blik en varm og dyb beaandning —
midt i et mulm af blaat kan øiet faa
et drivende stænk, en fugtig glans af honning,
og stille spør jeg dig «Ven — hvad tænker du paa?»

Af: arcil

arcil — Mon, 09 May 2016 07:14:00 +0000

Opp mot dette vakre, ufarlige bildet av av rug som Therion presenterer, kan man stille et dikt av Sigbjørn Obstfelder, «Rugen skjælver». Der er det fare og uhygge som rår, mistanker bekreftes og vil få onde følger.
Da jeg for mange år siden møtte dette diktet første gang, tenkte jeg at med et slikt innhold er diktet håpløst gammeldags i vår tid og for lengst utgått på dato. Og det var det, dengang.
Men med våre nye innvandrergrupper fikk også den holdningen som diktet avspeiler, ny aktualitet. Vi hadde nesten seiret
over dette diktets fordommer innenfor vår kultur, men så kom de hit igjen med nye kulturer – og kanskje blir det de som seirer?!

Hvad er det, som rører sig borte i rugen?
Rugen skjælver.
Det er østenvinden, som bølger i kornet.
Rugen skjælver.

Hvad er det, som bugter sig borte i rugen?
Rugen skjælver.
Det er natten, som kommer med bugtende skygger.
Rugen skjælver.

Hvad er det, som reiser sig orte i rugen?
Rugen skjælver.
Det er datteren vor, som skjæmmed sig i rugen.
Rugen skjælver.

(Dette diktet er sammen med diktet «Rug» av Cecilie Løveid tonesatt av den norske komponisten Synne Skougen i verket «Rug». Det er innspilt på CD, men jeg finner det ikke på internet.)

Kommentarer til: Rug (1878)

Af: Therion

Af: arcil