Takk tilbake fra forfatteren. 🙂

Ypperlig fremført, Steinadler. Dette er en politisk-pedagogisk kommentar som mange burde lese! Både det som Jens Arup Seip i sin tid så korrekt fremførte og det du selv setter det hele inn i hva gjelder dagens partitoppstyrte partivelde, forteller oss at vi fra dét hold ikke lenger har genuint folkelige partier som representerer folkeviljen på vegne av folkets- og nasjonens beste, men tvert om:

Et egenmektig system-teknokratisk formynderadministrativt apparatsjik-pampevelde, hvor partiledelsen(e) i denne kontekst er at anse som et nettopp sekterisk partiaristokrati når deres politisk-korrekte forehavende kun tjener overnasjonale (globale) interesser. Begrepet Nomenklatura (https://no.wikipedia.org/wiki/Nomenklatura) er en presis betegnelse i denne sammenheng, da apparatsjikenes PK-sekteriske virksomhet hverken harmonerer- eller er i samsvar med folkestyrets grunnleggende prinsipper, folks rettsfølelse og den folkelige fornuft i et stadig mere destabilisert,segregert og polarisert Europa.

Pluto

At Norge og Europa har vært nesten fri for sekter av mer åpenbar og tradisjonell karakter er neppe den eneste forklaringen. Tvert imot, vil jeg påstå, så representerer fremforalt de politiske partiene langt på vei en form for sektlignende fenomen. Av de femten punktene nevnt som typisk for sekter må vel ihvertfall pkt. 1-3, 6-7, 11-13 også kunne sies å gjelde for de politiske partiene, omenn ganske sikkert i noe varierende grad. De to første punktene samsvarer rimelig godt med det Jens Arup Seip kalte cæsarisme.

Det er lett å se at det i enhver organisasjon går impulser to veier – fra medlemmene opp til ledelsen, og omvendt. Det er toveiskjøring. Men det er også ganske klart at strømmen nedover i tidens løp har vokst i styrke. Dette er et alment fenomen. Impulsene ovenfra er økt i den grad at det politiske parti (som i det hele de store organisasjoner) fra å være “bevegelser” er blitt redskaper til å bevege med. Vi har fått en maktkonsentrasjon i toppen, i partiet og dermed i staten. Jeg vil skjelne mellom to komponenter i denne konsentrasjonsprosess som er en almen og forholdsvis sen utvikling. Den ene er tendensen til cæsarisme i stat og parti. Partiførerens og regjeringssjefens makt – forenet på en hånd – er steget til det umåtelige. MacMillan, DeGaulle, Adenauer. Denne cæsarisme har sin karakteristiske vest-europeiske form. Cæsar er sterk, fordi han ikke bare er partiets mann, men også velgernes. Den andre er veksten av et indre kontrollapparat ledet av et generalsekretariat. Dette er noe som har funnet sted både i vest og i øst. De første tilløp ble registrert i Amerika og England av Ostrogorski omkring århundreskiftet (1900). Men den har fått en særskilt effektiv form i kommunistpartiene. Gjennom denne prosess blir et parti stålsatt til bruk. En dobbel bruk: en effektiv valgmaskin som kan levere stemmer, og et redskap som kan formidle impulser ovenfra. Jeg vil kalle denne komponent for stalinisme. Dette ordet bruker jeg deskriptivt, ikke vurderende. Jeg bruker det fordi det alltid gir forståelse å la det normale (eller det vi oppfatter som normalt) speile seg i det ekstreme. Vender vi oss så til det norske Arbeiderparti og den statsskikk som er bygd opp omkring dette parti, er det helt klart at vi her har en kraftig utforming av begge komponenter. Vi har en cæsarrisme av vestlig type, og vi har en partimaskin som det vel ikke er maken til utenfor de partier som kaller seg kommunistiske Jens Arup Seip, Fra Embedsmannsstat til Ettpartistat og andre Essays. (1963).

Det ligger slik sett en solid indre logikk til grunn for Jaglands posisjon innenfor EU-nomenklaturaen. 1963 var, for å si det slik, også det året da den trettenårige Torbjørn ble medlem av AUF og deltok på sin første indoktrineringsleir i regi av dette partiet preget av en “cæsarisme av vestlig type” og en partimaskin som det knapt fantes maken til utenfor de som kaller seg kommunistiske. Det ene andre land i Vest-Europa med et tilsvarende, og bare desto mer dominerende sosialdemokratisk ettpartisystem må vel evnt være Sverige – hvor følgene for demokratiet, folkesuvereniteten og nasjonastaten har vist seg desto mer ødeleggende.

Mer generelt finner man samme sektlignedne fenomen på det europeiske planet. Angela Merkels bakgrunn fra DDR er jo kjent nok. Men som Seip påpekte så er “cæsarismen” altså et mer generelt fenomen. Og i både Norge og Sverige antok den en langt på vei “DDR-lignende” form gjennom nettopp den perioden hvor de senere års politiske klasse hadde sin formative år.

I Vest-Eurropa har jo hele den politiske prosessen gjennom flere tiår har vært underlagt en tilsvarende sektlignende dynamikk: Den mest grunnleggende trossetningen for EU og dermed for alle de mer eller mindre forblindede fanatikere som har latt seg forføre av denne monstrøse organisasjonen, det er jo nettopp at prosessen her kun skal kunne gå i en og bare en retning, nemlig i retning av “større integrasjon”. Selve ordet integrasjon har jo her dessuten i løpet av den samme perioden antatt karakter av et dobbelttydig mantra av en ikke mindre totalitær karakter: På det overordnede plan betyr det i realiteten at nasjonalstatene og folkesuvereniteten skal rives i filler, på det mest konkrete, menneskelige at samtlige lokalsamfunn – med mulig unntak for visse enklaver hvor de aller rikeste og mest priviligerte pådriverne for hele denne sektlignende formasjonen evnt kan forskanse seg – skal påtvinges vilt fremmede og tildels direkte inkompatible religiøse og kulturelle skikker. Det er jo også mot denne bakgrunnen at Jaglands og øvrige høytstående medlemmer av EU-nomenklaturaens i beste fall ukritiske, i verste fall direkte begeistrede innstilling ovenfor det “modererate” og “fredelige” islam må forståes.

En annen måte å forstå islamske sekter på i deres kulturgeografiske kontekst er som tverrfamiliære klaner. De har innenfor sine tradisjoner ingen annen måte å behandle tvistemål på enn gjennom blodfeider.

Det dreier seg etter alt å dømme om ashura – en shiittisk spesialitet.

https://en.wikipedia.org/wiki/Day_of_Ashura

Sunni og shia er hovedretninger innen islam, og slikt som ahmadiya er i følge denne forståelsen en sekt.

Men som en kuriositet kan det nevnes at hanvivet og hans tilhengere av Dante er parkert blant kjetterne i Inferno.

https://da.wikipedia.org/wiki/Sekt